Gudenes triumf på Tjuvholmen Arena

Etter en imponerende konsertkveld på Tjuvholmen Arena i helgen, er det bare å dra ut skuffen med superlativene. Judas Priest er fortsatt guder og Audrey Horne og Spidergawd leverte et forrykende show med heftige gitarriff og soloer. Full seier til Hamar!

Tidligere i år (eller var det i fjor, jeg husker ikke) – så kom en liten fugl og hvisket meg en hemmlighet, nemlig at legendariske Judas Pries skulle komme til Hamar.

Jeg må ærlig innrømme at Espen S. Røhne og Venues har imponert før, men Judas Priest? Var det 1. april? Vi er vel litt inne i «dinosaurenes tid»; mange av de store har lagt inn årene og reiser ikke lenger rundt, noe som er synd, men forståelig. Med med Whitesnake på Vikingskipet fortsatt friskt i minnet, så, man skal absolutt ikke si «aldri», det kunne jo kanskje faktisk stemme? Og jommen meg – det skulle vise seg at informasjonen stemte, og Judas Priest skulle komme på eksklusivt besøk til Tjuvholmen Kro og Arena.

Kanskje er det enkelte som hever øyenbrynene og rynker litt på nesen og tenker «det var da voldsomt til skryt», joda det er andre festivaler og konserter med store navn og langt flere artister. Men nå snakker vi om en relativ liten by i Innlandet, som klarer å hanker inn metal gudene Judas Priest. Her er det faktisk bare å bøye seg i støvet og si at dette er imponerende isolert sett.

Mjøsa har en sånn tendens til å leve sitt eget liv, for på 80-tallet var det mange store navn som besøkte Hamar Kulturhus. Arrester meg gjerne, men jeg mener bestemt at Ronnie James Dio har vært på Kulturhuset før han spilte på Hamar Music Festival i 2006, fire år før han tapte kampen mot kreften.

I tiden før denne konserten på Tjuvholmen Arene var det usikkerhet om den burde flyttes, eller om det kom nok vann til at fritidsbåtene kunne komme på Mjøsa i stedet for på land, der konserten var planlagt. Det ble solgt rundt 6500 billetter fordelt på 15 nasjoner, så at dette var spesielt, var helt klart.

Mange hevdet at det var god stemning på utestedene i Hamar, og det var i utgangspunktet duket for en aldri så liten suksesskveld. Innlandet viste seg fra sin beste side med varmt vær og ingen truende regnskyer som kunne ha ødelagt den gode kveldsstemningen. Om man plutselig fikk lyst på et hotellopphold, var det derimot en litt umulig oppgave, ettersom Innlandet hadde to store og forskjellige arrangementer denne helgen – Judas Priest på Hamar og Birken på Lillehammer.

Forrykende show fra både Bergen og Trondheim

En kan gruble en del over valg av oppvarmingsband. Man skulle kanskje tro at i det minste ett lokalt band kunne ha fått muligheten til å bevege seg opp på en stor scene på hjemmebane, men det var ikke tilfelle denne gangen. Jeg er litt tilhenger av å få band opp og frem, men for all del, man kan ikke klage på de to bandene som faktisk fikk muligheten til å entre scenen før Judas Priest.

Begge bandene, Audrey Horne og Spidergawd, er velkjente og rutinerte band fra henholdsvis Bergen og Trondheim. Audrey Horne leverer melodisk hard rock og post-grunge. De ble dannet i 2002 og kom med den første EP-en Confessions & Alcohol og debutplaten No Hay Banda i 2005.  De fikk faktisk Spellemannspris i kategorien metal samme år. Dette er et band man kanskje kan kalle en supergruppe, da medlemmene også spiller i andre band som Enslaved, Sahg og Gorgoroth. De er veldig scenetrente og vet hvordan man kommuniserer med publikum, som definitivt er med på notene. Torkjell Rød gjør en god figur som vokalist, og kanskje man burde si dirigent for stemningen. Arve Isdal og Thomas Tofthagen på gitar. Jeg har sett dem live et par ganger før, så man vet hva man får: bra driv, fengende tekster, imponerende gitarriff, og en vokalist som byr på seg selv. Sånt blir det bra stemning av, også i Mjøsregionen.

Neste band – fra rockebyen Trondheim – var Spidergawd. De ble dannet i 2013 og har hele syv album i ermet. Jeg synes dette er et spennende og kanskje litt spesielt band – enten liker du de eller så gjør du ikke det. De har en særegen sound med Rolf Martin Snustad på saksofon. Det er lett å falle i fella og rynke på nesen og tenke «nei, det der er ikke min greie». Men det låter utrolig kult, og skaper et unikt lydbilde som virkelig fungerer. De besøkte faktisk Gregers en gang, og det var mitt første møte med dem, jeg skal innrømme at jeg ble litt usikker da jeg så en saksofon i hjørnet, men ble altså så imponert over lydbildet at jeg måtte utforske det mer. Så har man Hallvard Gaardløs på bass, som er en svært visuell musiker, og når man ser på scenens utforming, kommer man ikke utenom Kenneth Kapstad – Norges mest sjenerte trommeslager, som glatt gjemmer seg bak et heftig trommesett. En dyktig musiker som man bare ser snurten av fra tid til annen. Hvis du får et godt bilde av Kapstad bak trommene, kan du levere lotto fordi han er litt som «The Animal».

Begge bandene leverte et forrykende show med heftige gitarriff og soloer, man fikk faktisk full valuta for billetten, fordi begge bandene gjorde det de skulle: levere! Terningkast 6, rett og slett.

Fra ‘Battlevest’ til All Guns Blazing

Så kom kveldens høydepunkt: Judas Priest. Bandet som sørget for oppsvinget i den britiske lær- og nagleindustrien. Bandet fra Birmingham, som ble dannet i 1969, og som fikk vokalist Rob Halford i 1973. Dette er og blir legender i den heavy metal-kategorien vi kjenner i dag, og det er med en viss ærbødighet og respekt at man møter dette bandet. Når Rob Halford, født i 1951 (altså 73 år), entrer scenen, er det med en aura av autoritet. Dette er mannen, legenden, som har vært med på det aller meste. Og det er med en viss spenning man står der og tenker: Hvordan blir dette? Er det fortsatt som da man selv løp rundt med «battlevest» med forskjellige navn sydd på ryggen, og ikke bare én rad med nagler på beltet, men tre eller fire? Låter det fortsatt like fett som da man satt på gulvet og leste musikkmagasiner med bilder og sladder fra «over there» i England? Samtidig som Parental Guidance fra 1986 stod på full guffe, og hele nabolaget fikk gleden av å høre Judas Priest.

Det er noe ved denne generasjonen som er vanskelig å sette fingeren på, den «X-faktoren». Rob Halford 73 år, Bruce Dickinson, 66 år, Lemmy Kilmister (født 1945, død 2015), David Coverdale 73 år (de to siste er jo dessverre borte. Den ene ved død, den andre har slitt med sykdom), og AC/DC med Agnus Young 70 og Brian Johnson 77, for å nevne noen. Ikke bare leverer de, men om man reiser på konsert, får man inntrykk av en ny generasjon som omfavner den gamle heavy metalen, akkurat som oss litt *krem* eldre. Dette er «dinosaurer på lånt tid», og jeg må ærlig innrømme at jeg frykter litt for fremtiden, fordi jeg ser ikke noen umiddelbare arvtagere. Jo, det er mange dyktige musikere der ute, men det var denne X-faktoren. Den faktoren som gjør at tilhengerskaren blir bare større og større.

Men før jeg fikk tenkt noe mer på dette så smeller Rob Halford i gang med «All Guns Blazing» som igjen setter full fyr på Tjuvholmen Arena. Ventetiden var over.

10/10 og den Magiske X-Faktoren

Man kan bare konstatere at Judas Priest er og blir guder, og det med god grunn at de samler tilhengerskarer som gir grunnlaget for at de fortsatt holder på. Vill jubel og høy stemning – en velkomst verdig guder. Dette ble kvelden over alle kvelder, og man kan bare glede seg til neste opplevelse. Selv om jeg fortsatt grubler på hva som er hemmeligheten bak band som Judas Priest, Iron Maiden, og sist men ikke minst AC/DC, som fortsatt gjør det spennende å gå på konsert og oppleve dem live.

Kanskje er det noe med å se ungdommer i dag, som er på den alderen man en gang var selv når man oppdaget disse heltene, de føler på den samme spenningen og begeistingen som man selv gjorde.

Uansette, jeg kan ikke si annet enn at jeg er og blir imponert over Espen og Venues, som fikk denne kvelden i havn. Jeg tviler på at mange trodde på det, men det skjedde, og jeg så ingen sure miner eller dårlig oppførsel på Tjuvholmen. Jeg har heller ikke hørt om ufin oppførsel i Hamar by. Så dette bør vel i strengt tatt gå inn i historiebøkene som en særdeles vellykket kveld i Hamar. Det ble iallefall 10/10 gullstjerner i min bok!