Harald Øhrn – Hjem

Hedersmannen Harald Øhrn, kjent fra band som The Aller Værste!, The Beste og Ratataboo!, er ute med sin første soloplate. Hjem er et fint eksempel på at gamle helter fremdeles kan lage bra musikk og tekst.

I 2021 ga Harald Øhrn ut låten «Covid-22.» Så ble det stille. Nå har erfarne Øhrn gitt ut albumet Hjem, og det bør glede både gamle og nye fans. Han har blant annet sluppet singelen «Granatmannen» tidligere i år, og nå er han altså ute med en fullengder. Og for å parafrasere The Beatles, det er gjort «with a little help from his friends.»

Først og fremst er det Gunnar Halle som har dratt i gang hjelpen, og han har også med seg et fint lag med musikere. Vi tillater oss å sitere hva Halle sa rundt utgivelsen av singelen «Granatmannen»: «Med hjelp av en eksepsjonelt dyktig (og hyggelig:) strykekvartett og et litt slingrete Beatles-aktig piano får man her servert historien om Granatmannen, en mystisk skikkelse som aldri ble tatt, men som herjet Oslo på slutten av 60 tallet.».

Albumet består av ni sanger til, hvorav «Mør» tidligere er utgitt med bandet Ratataboo! Her kommer den i en lyrisk, orkestrert versjon, og låten er etter min mening platas beste spor. Når Øhrn i tillegg får så god vokalhjelp av danske Maria Laurette Friis blir det enda tydeligere at dette er toppsporet på Hjem.

Ellers får vi fin twang-gitar og en snasen blåserekke i «Søte sjalusi,» og litt gladjazzete toner i «Varulven.» «Zombieland» er litt Tom Waitsk med marimba og en kul og lettbent rytme.

Det gambiske nasjonalinstrumentet kora er brukt med stort hell på et par av låtene. Det er Dawda Jobarteh som trakterer strengeinstrumentet. I tillegg er tidligere nevnte Gunnar Halle med på trompet, marimba og keys, Stephan Sieben på gitar, Putte Johander på bass og Knut Arne Finsrud på trommer.

Tekstene handler om «det skakke i nære relasjoner – mellom elskere, venner, foreldre og barn. Denne ubalansen ingen av oss unnslipper,» for å sitere presseskrivet.

Hjem er et behagelig album og et fint comeback fra den godeste Harald Øhrn. Hedersmenn fortjener oppmerksomhet, og det gjør også albumet til Øhrn. Dette er ikke sprudlende festmusikk, men mer musikk og tekst til ettertanke og ro.