Hedvig Mollestad presenterte sitt nye album på Tyven i Trondheim

Den kvinnelige jazzmusikeren Hedvig Mollestad er på en liten turné i forbindelse med utgivelsen av sin siste plate, Bitches Blues. Denne er spilt inn med en av hennes trioer, Hedvig Mollestad Weejuns. Gruppen består ellers av Ståle Storløkken på keyboard og Ole Mofjell på slagverk.

Jeg må først presentere gitarist Hedvig Mollestad. Hun er en dreven og anerkjent jazzmusiker på 44 år fra Ålesund. Hun er utdannet ved Norges musikkhøgskole, og er i tillegg til gitarist, både komponist og vokalist.

Hedvig Mollestad har spilt i mange konstellasjoner, men de mest kjente er kanskje som soloartist og ellers Hedvig Mollestad Trio og denne gruppen Hedvig Mollestads Weejuns. Disse tre har ulike musikalske uttrykk. Det er denne siste gruppen som er mest eksperimentell. Hedvig Mollestad Trio er mer i stilen jazzrock/rock, og soloprosjektene er noe mer melodiøst og med blåseinstrumenter.

Det var første gangen jeg selv hørte henne på konsert, men jeg har sett henne noen ganger på TV på de der musikkprogrammene som går før Kveldsnytt på NRK.

En konsert med tre musikalske personligheter

Dette er tre sterke individualister, men de klarer likevel å komme sammen og skape musikk hvor de fremstår som en enhet som akkompagnerer hverandre. Vi fikk en konsert med en stor spennvidde innen det eksperimentelle og søkende musikalske uttrykket. For meg er dette en blanding av musikken til King Crimson, tidlig Pink Floyd og til dels nærmest litt Black Sabbath. Disse er fra slutten av 60-tallet og veldig tidlig 70-tall. Lydene vi av og til hører, kan også muligens peke i retning av industrirock. Det er en form for undergrunnsmusikk.

Her er det veldig rolige og lyriske partier hvor vi både hører at gitaren akkompagnerer keyboardet og omvendt. Hedvig bruker fingerspill på elgitaren. Ellers anvender hun vibratoarma på gitaren og volumpedalen for å få fem lange, myke toner på gitaren.  Batteristen benyttet klubber på både trommer og symbaler i åpningen. Den første del av konserten var to låter fra det siste albumet som var slått sammen, «Limite» og «Kompet blir.» De spilte for øvrig stort sett fra denne plata, Bitches Blues.

En verden i ubalanse

Etter hvert ble lydbildet mer preget av mer disharmoni i kompet, «ulyder» i gitaren og en uspesifisert rytme i slagverket. Men det var også rytmiske akkorder med overstyring i gitaren. Hvis det var en verden i ubalanse de ville ha frem, så klarte de det.

Dette dro seg virkelig til i konsertens siste del. Et slags rockekomp ble avløst av sterke atonale toner, lyder og en overstyrt gitar under keyboardet. Hedvig demonstrerte også sin evne til å gjøre litt originale gitarsoloer med bruk av teknikken tapping etc. Etter hvert ble det et nærmest musikalsk kaos i toner, akkorder og effekter. Naturligvis var det et visst samspill i dette. For meg fortonet det seg som en musikalsk beskrivelse av noe som var farlig og helt ute av kontroll. Jeg fikk assosiasjoner i retning et krigsangrep i Ukraina med både missiler og droner sendt mot sivile boområder og det kaoset dette innebærer i etterkant. Hvis noen vil ha partier med dramatisk filmmusikk, ja så lytt til dette.  Som ekstranummer var vi nedpå igjen med et stemningsfulle partier med gitaren og keyboardet i et lyrisk samspill.

Gruppen Weejuns

Bare dette navnet er litt spesielt og sannsynligvis ukjent for de fleste. Det er visstnok nå et slangord for nordmenn. Det var velbeslåtte engelske laksefiskere som kom til Norge på 1930-tallet som så noen sko her som de likte godt. Disse norske skoene, Weejuns, lignet på mokasiner. De tok dem med hjem, og etter hvert ble disse skoene å se mer og mer. De havnet til og med i butikker i England. Etter det ble dette skonavnet et slangord for nordmenn, noe jeg selv aldri har hørt. Spøkefullt sagt er det mulig at Hedvig håper at denne trioen skal bli like populær og ettertraktet i utlandet.

Hedvig Mollestad er en internasjonal artist. Jeg regner med at hun i kraft av eget navn opptrer på noe mindre steder, men hun er kjent og omtalt i dette miljøet i utlandet. Hun spiller innen sjangrene jazz/progrock/psykedelia/avantgarde. I denne andre gruppen, Hedvig Mollestad Trio, så beveger hun seg også inn på hardrocken, men uten at jeg vil kategorisere henne der. Hun har fått flere Spellemannspriser.

Ståle Storløkken er veteranen i dette. Han har også spilt i en lang rekke ulike musikalske sammensetninger. Det mest kjente er hans samarbeid med jazzgitaristen Terje Rypdal i en årrekke, men han har også spilt sammen jazzrock-gruppen Elephant9. Sammen med Terje Rypdal har han nok spilt en del internasjonalt. I Norge er han en ettertraktet keyboardist i ulike sammenhenger. Ståle Storløkken har fått den høythengende Buddyprisen.

Ole Mofjell

Den yngste musikeren i dette ensemblet er trommeslager Ole Mofjell. Han er utdannet ved NTNU i Trondheim. Han gikk på jazzlinja, og der er det temmelig vanskelig bare å komme inn. Han er mer spredt i sitt musikalske virke enn det jeg var klar over. Han spiller blant annet med en kvinnelig dansk saksofonist som også er utdannet i Trondheim. Denne gruppen heter Emmeluth’s Amoeba, og disse opptrer på diverse jazzfestivaler.

Men det er først og fremst gjennom kona, vokalisten Natalie Sandtorv, jeg kjenner ham. Først var dette ei gruppe innen sjangrene jazz/progrock/psykedelia, men senere endret hun stilen til R&B, neosoul og funk i gruppen Neon Ion. De har gitt ut tre virkelig gode album. Ole Mofjell omtales som en trommeslager som er blitt lagt merke til på europeiske jazzscener. Til tider imponerer han rytmisk. Han er også litt internasjonal. Til vanlig bor han i Ålesund.

Både plate og konsert

Jeg fikk beskjed om at Hedvig Mollestad skulle komme med en ny plate 17. april. Jeg hørte gjennom plata en to-tre ganger. Jeg så imidlertid at hun skulle ha slippfest for denne plata på utestedet Tyven i Trondheim, og da bestemte jeg meg for å slå sammen disse to omtalene.

Med hensyn til konserten så vil jeg trekke litt for en par ting. Det ble forferdelig høyt på slutten. Ja, så høyt at jeg måtte holde for det ene øret mitt. Ståle Storløkken skrudde på keyboardet noe voldsomt, og jeg fikk det litt strevsomt med å overleve inne i det lille lokalet. Lyden på de to andre musikerne måtte også opp, og vi endte på et nivå jeg ikke kan huske å ha hørt på lang tid. Personlig kan jeg ikke helt se nytten i dette.

Plata er god

En annen ting er at gruppen kan virke litt anonym på scenen. Med dette mener jeg at kommunikasjonen med publikum kan bli litt bedre. Dette gjelder ikke det musikalske, men mer det at Hedvig kan stå litt mer rett mot publikum og se noe mer fremover mens hun spiller. Det synes jeg gir en litt mer personlig kontakt mellom artist og publikum. Kanskje kan det prates og forklares litt mer om musikken også, litt om hva de legger i det de spiller etc. Ok, på konserten blir det derfor en sterk firer fra meg.

Men plata er god. Det er definitivt musikk for spesielt interesserte, men jeg har et inntrykk av denne musikken har et ganske bra publikum. Små og passe store lokaler fylles opp. Kanskje er også interessen større nedover i Europa enn her hjemme. Hvis dette er din musikk, så kan det godt være terningkast 5. Konsert og plate sett sammen blir det.

PS. Utestedet Tyven er et lite musikksted i Dronningens gt. i Trondheim. De har både live-musikk og DJer i helgene. Det er absolutt et sted du kan ta turen innom.