Heidundrende progrock-kveld med DØDSEGO på Bar Moskus

Det psykedeliske progrockbandet fra Oslo, som nylig har gitt ut sin første LP, gjestet Trondheim og utestedet Bar Moskus på lørdag kveld. Dette er et lite sted som tar rundt 85 publikummere. Det må være noen som har hørt om DØDSEGO i Trondheim by også, for det var nærmest fullt.

De åpnet med en helt ny låt som de ikke en gang har spilt inn i studio ennå. Den het «Never Never» og vil komme på ei EP-plate senere. Det var en skikkelig rå rocke-åpning med et forholdsvis høyt tempo, overstyrte gitarer og saksofonsolo. Mot slutten var det såpass hardt og tungt at det minnet litt om Black Sabbath. Gruppen DØDSEGO er generelt en hardere utgave av progrock-stilen enn forgjengerne deres på 60/70-tallet.

De fulgte opp med det lengste kuttet på den siste plata si, «S.O.D.A.» På plata er den litt over 14 minutter lang. Det var nærmest en vill, uhemmet lyd i begynnelsen. Det manglet ikke på svevene gitartoner, luftig saksofonspill og en vokal i bakgrunnen. Vi fikk også et psykedelisk parti med lydeffekter i gitarene, saksofonspill og muligens noen keyboard. Jeg fornemmet også noe østlig mystikk der inne. Det ble en rimelig støyende avslutning med hardrock og tre gitarer. Også vokalisten dro frem el-gitaren her.

Hele lydbildet flagret etter hvert oppe i skyene

Singelen fra LP-en, «Tangerine Dream Pt. 1», var neste låt på programmet. Denne er også lang, over ni minutter. Den besto blant annet av lange instrumentale toner, enkelttoner i akkorder i bakgrunnen og vokal. Det ble etter hvert en temmelig voldsom bass, og sologitaren gikk imot rytmen i bassen. Vi kom senere inn i et mykt og svevende parti. Her kunne vi kjenne igjen sounden fra Pink Floyd og albumet «Dark Side of The Moon.» Hele lydbildet flagret etter hvert oppe i skyene. Mot slutten ble det også her en voldsom lyd med blant annet lange toner og lydeffekter.

DØDSEGO avsluttet med en låt som ble spilt inn året før albumet kom. Denne er titulert «On My Way.» Også her ble det svevende og overstyrt, og nå var det også kommet med en barytonsaksofon. Denne låten skilte seg ut med å ha en mer tradisjonell rocke-rytme i et raskere og stødigere tempo. Her brukte de også en effekt på vokalen sammen med andre lydeffekter.

Publikum responderte med stor applaus og tilløp til trampeklapp. Da var konserten over, og gruppen hadde fremført fire låter. Dette er ikke akkurat konseptet for VG-lista, for å si det sånn.

En musikkstil med røtter langt tilbake

Jeg har tidligere skrevet om røttene til DØDSEGO sin musikk i omtalen av debut-albumet deres. Det er fra 60/70-tallet og omfatter tidlig Pink Floyd, King Crimson og ev. tidlig Genesis. King Crimson hadde for eksempel også med saksofon i den progressive rocken sin. Det psykedeliske kommer kanskje litt mer fra Pink Floyd etc.

I tillegg nevner gruppen selv King Gizzard og Lizard Gizard som nyere inspirasjonskilder. De har likefullt utviklet sin egen stil innen sjangeren psykedelisk progrock. De er ei hardere rockegruppe.

Dette resulterer i til dels veldig lange låter. Her ligger igjen flere ulike musikalske partier inne i en og samme låt. Selv forklarer de også dette med at de er seks ulike musikere hvor alle vil være med og sette sitt særpreg. Da kan det bli litt ulike stilarter i den samme låten. Musikken blir fort litt mer progga. De opererer i en friere form, og det resulterer også i mer fremmede taktarter som 7/8-takt etc. Dette er en taktart i balkanmusikk.

Multiinstrumentalister

Vi må vel også legge til at denne musikkformen kan være krevende musikalsk sett. Samtidig gir det også muligheter for variasjon og utvikling. Alle disse er selvlærte, men dyktige på instrumentene sine. Jeg kan nå likevel nevne to utøvere. Saksofonisten var aktiv gjennom hele konserten, og jeg hørte også at akkompagnementet med lange instrumentale flater ga ham et stort spillerom for improvisasjon. Dette virker motiverende. Ellers var jeg spent på slagverket i live-utgaven av bandet. Jeg ventet dette til å være mer fremtredende enn på plata. Det var det for så vidt også, og denne til tider avanserte rytmikken er noe som løfter gruppa.

Generelt bruker gruppen DØDSEGO mange instrumenter. På platene kan det være flere saksofoner, langfløyte, fele, perkusjon og keys/B3-orgel/mellotron. Flere i bandet er multiinstrumentalister.

I fremtida vil det bli en noe strammere regi på låtene. Det vil si kortere og litt mer konsise. DØDSEGO sier selv at de ikke bare er et progband. De benevner også musikken i framtida som litt psych-punk.

Publikummet er fortrinnsvis menn på 30+, men på Bar Moskus var det proggere i både 20- og 60-åra, og ei og anna jente:)

 Høyttravende tekster

Om musikken til tider er temmelig luftig, så er det det samme med tekstene. De kan også være influert av filosofi, religion, mytologi og høytsvevende betraktninger. På en måte er det også noe science fiction. Det handler mye om transformasjon, om å forstå oss selv og verden, og om å møte det som kommer med aksept. Gruppen vil likevel at lytteren selv skal få være med og bestemme hvilke assosiasjoner han får. Det kan være litt ulikt fra menneske til menneske.

Et visuelt show

Når både musikk og tekster er over i det psykedeliske, så støttes det av en datastyrt kunst som kalles visuals. Dette er det det syvende medlemmet av gruppen som styrer bak i rommet. Hun heter Julie Røbekk Hopshaug. Julie har lagt inn en del på forhånd i et dataprogram for visuals. I løpet av konserten styrer hun dette «live» slik at det passer til musikken der og da. Bak på scenen er det en «backdrop» hvor dette vises. Her får vi datakunst i ulike farger, mønstre, rotasjoner, bevegelser etc. Dette ser dere på bildene.

En total opplevelse

Musikken og visuelle effekter danner en helhet her. Dette vil sannsynligvis også komme bedre til rette i et større lokale og på ei større scene. Det er noe nyskapende i dette, og det er heller ikke særlig mange som spiller denne musikken. De får for originaliteten.