Det psykedeliske progrockbandet fra Oslo, som nylig har gitt ut sin første LP, gjestet Trondheim og utestedet Bar Moskus på lørdag kveld. Dette er et lite sted som tar rundt 85 publikummere. Det må være noen som har hørt om DØDSEGO i Trondheim by også, for det var nærmest fullt.
Vurdering
DØDSEGO på Bar Moskus 5/6
De åpnet med en helt ny låt som de ikke en gang har spilt inn i studio ennå. Den het «Never Never» og vil komme på ei EP-plate senere. Det var en skikkelig rå rocke-åpning med et forholdsvis høyt tempo, overstyrte gitarer og saksofonsolo. Mot slutten var det såpass hardt og tungt at det minnet litt om Black Sabbath. Gruppen DØDSEGO er generelt en hardere utgave av progrock-stilen enn forgjengerne deres på 60/70-tallet.
De fulgte opp med det lengste kuttet på den siste plata si, «S.O.D.A.» På plata er den litt over 14 minutter lang. Det var nærmest en vill, uhemmet lyd i begynnelsen. Det manglet ikke på svevene gitartoner, luftig saksofonspill og en vokal i bakgrunnen. Vi fikk også et psykedelisk parti med lydeffekter i gitarene, saksofonspill og muligens noen keyboard. Jeg fornemmet også noe østlig mystikk der inne. Det ble en rimelig støyende avslutning med hardrock og tre gitarer. Også vokalisten dro frem el-gitaren her.

Hele lydbildet flagret etter hvert oppe i skyene
Publikum responderte med stor applaus og tilløp til trampeklapp.
DØDSEGO avsluttet med en låt som ble spilt inn året før albumet kom. Denne er titulert «On My Way.» Også her ble det svevende og overstyrt, og nå var det også kommet med en barytonsaksofon. Denne låten skilte seg ut med å ha en mer tradisjonell rocke-rytme i et raskere og stødigere tempo. Her brukte de også en effekt på vokalen sammen med andre lydeffekter.
Publikum responderte med stor applaus og tilløp til trampeklapp. Da var konserten over, og gruppen hadde fremført fire låter. Dette er ikke akkurat konseptet for VG-lista, for å si det sånn.

En musikkstil med røtter langt tilbake
Selv forklarer de også dette med at de er seks ulike musikere hvor alle vil være med og sette sitt særpreg.
I tillegg nevner gruppen selv King Gizzard og Lizard Gizard som nyere inspirasjonskilder. De har likefullt utviklet sin egen stil innen sjangeren psykedelisk progrock. De er ei hardere rockegruppe.
Dette resulterer i til dels veldig lange låter. Her ligger igjen flere ulike musikalske partier inne i en og samme låt. Selv forklarer de også dette med at de er seks ulike musikere hvor alle vil være med og sette sitt særpreg. Da kan det bli litt ulike stilarter i den samme låten. Musikken blir fort litt mer progga. De opererer i en friere form, og det resulterer også i mer fremmede taktarter som 7/8-takt etc. Dette er en taktart i balkanmusikk.

Multiinstrumentalister
Vi må vel også legge til at denne musikkformen kan være krevende musikalsk sett. Samtidig gir det også muligheter for variasjon og utvikling.
Generelt bruker gruppen DØDSEGO mange instrumenter. På platene kan det være flere saksofoner, langfløyte, fele, perkusjon og keys/B3-orgel/mellotron. Flere i bandet er multiinstrumentalister.
I fremtida vil det bli en noe strammere regi på låtene. Det vil si kortere og litt mer konsise. DØDSEGO sier selv at de ikke bare er et progband. De benevner også musikken i framtida som litt psych-punk.
Publikummet er fortrinnsvis menn på 30+, men på Bar Moskus var det proggere i både 20- og 60-åra, og ei og anna jente:)

Høyttravende tekster
Om musikken til tider er temmelig luftig, så er det det samme med tekstene. De kan også være influert av filosofi, religion, mytologi og høytsvevende betraktninger. På en måte er det også noe science fiction. Det handler mye om transformasjon, om å forstå oss selv og verden, og om å møte det som kommer med aksept. Gruppen vil likevel at lytteren selv skal få være med og bestemme hvilke assosiasjoner han får. Det kan være litt ulikt fra menneske til menneske.

Et visuelt show
Når både musikk og tekster er over i det psykedeliske, så støttes det av en datastyrt kunst som kalles visuals. Dette er det det syvende medlemmet av gruppen som styrer bak i rommet. Hun heter Julie Røbekk Hopshaug. Julie har lagt inn en del på forhånd i et dataprogram for visuals. I løpet av konserten styrer hun dette «live» slik at det passer til musikken der og da. Bak på scenen er det en «backdrop» hvor dette vises. Her får vi datakunst i ulike farger, mønstre, rotasjoner, bevegelser etc. Dette ser dere på bildene.

En total opplevelse
Musikken og visuelle effekter danner en helhet her. Dette vil sannsynligvis også komme bedre til rette i et større lokale og på ei større scene. Det er noe nyskapende i dette, og det er heller ikke særlig mange som spiller denne musikken. De får for originaliteten.
Vær den første til å kommentere