Helloween på Sentrum Scene

De tyske veteranene Helloween feirer 40 år på veien med to utsolgte konserter på Sentrum Scene. Første kveld er en fest!

Helloween har hatt en livlig oppvarming med Battle Beast, så folk er i god form før konserten. Kanskje litt for god form. Jeg er svett og sliten før konserten på grunn av mye publikum med dårlig konsertetikette. De er fulle og hensynsløse allerede før konserten. Da kommer de vel neppe til å huske den. Det virker som at flere her knapt har vært på konsert før. Dumt av dem, for Helloween leverer alltid live. Heldigvis er flertallet dedikerte pumpkins (det Helloween-fansen kalles). 

Et sikkert tegn på at power metal er metallens svar på popmusikk, er at de går på til Robbie Williams sin «Let Me Entertain You» og folk synger  med. Introvideoen til konserten viser alle platene deres. Keeper…-platene får mest respons fra salen. Helloween starter konserten i et voldsomt tempo med «March Of Time». To vokalister og tre gitarister gir et voldsomt trøkk. Gitaristene veksler på å spille soloer, men refrenget er enkelt og fengende. I stedet for å introdusere konserten selv, bruker de en video med et skrømt. «The King For A 1000 Years» starter rolig, men går raskt over i et heseblesende tempo. Bassriffet og frenetiske trommer river i kroppen, mens hvinende gitarsoloer kommer i flertall. Vokalen er tidvis intens, men de har faktisk rolige perioder også.

Tre vokalister

Vokalistene Andy Deris og Michael Kiske fjaser om forrige gang bandet spilte i Oslo, før de introduserer original vokalist og gitarist Kai Hansen. Hansen prater med gitaren og er innom blant annet «Dovregubbens Hall.» Den går over i en langt raskere «Future World». Folk synger med på refrenget på en fengende og tøff låt. Gitarene angriper som et flerhodet troll mellom versene. Bandet får med seg publikum på å synge siste refrenget. 

«This Is Tokyo» er litt seigere og minner veldig om Iron Maiden, men Helloween trenger tre vokalister til å gjøre Bruce Dickinsons jobb. Etter en tivoliaktig intro får vi en rask og voldsom «We Burn». Den har mye intensitet, og lite melodi. Trommisen må sette ny rekord i slag i minuttet her. «Twilight Of The Gods» handler visstnok om at du bare skal være den du er. Kai Hansen synger med mellom gitarsoloer. Det er mest av det siste. Det er raskt og voldsomt, men vokalen til Hansen er ikke like god som de andre to. En heftig låt er det uansett. 

Nerdevennlig

Vi får en veldig rollespillvennlig video før «Ride The Sky». Det understreker kanskje at både Helloween og sjangeren de har vært med på å skape, power metal, er nerdenes foretrukne heavy musikk. Denne låta er faktisk ikke så typisk power metal. Den er så rask og heftig at de sloss med Slayer i trøkket. Dessverre blir stemmen til Hansen for spinkel her. Gitarsoloene hans er derimot fortsatt tøffe, mens de to andre gitaristene holder trøkket oppe på 11.

Bandet har en rolig start på «Into The Sky». De holder det ganske nede på denne låta. Dette er det nærmeste de har kommet power ballade i kveld. En ganske klisjéfylt og litt kjedelig låt. Det blir mer fart i sakene når «Hey Lord!” får med seg publikum på refrenget. Musikalsk er det en plass mellom Iron Maiden og hårmetall, men med en skikkelig hårete solo.

En voldsomt trøkk

«Universe (Gravity For Hearts)» er heftig og tøff. En rask rocker med godt trøkk. Bandet får med seg publikum på et av kveldens høydepunkter. De roer ned til gitarriff og vokal er i sentrum, før gitarangrepet kommer tilbake og soloer kommer som på samlebånd. «Hell Was Made In Heaven» er enda en rask låt med frenetisk gitarriff og heftig solo. Rytmeseksjonen er helt i hundre. Trommene piskes som om det skulle være The Animal fra Muppet Show. Tøff låt, men trommisen har tydeligvis ikke vist seg frem nok. Den obligatoriske trommesoloen er hverken dårlig eller eksepsjonell. Litt lang, men han får i det minste med seg publikum. 

Avslutter med hit-parade

«I Want Out» er deres største hit og mange hakk mer fengende enn trommesoloer. Allsang og topp stemning løfter låta til en opplevelse man sent glemmer. Bandet er også tilbake i storslag. En leken og gøyal versjon med gitarsolo, bassolo og et innlagt ååååh-refreng for allsang. Vokalistene har et kort akustisk sett med Kiske på kassegitar angivelig fordi gitaristene må ha seg en røyk. De synger et par strofer av «Yesterday,» før de tar et par av sine egne. «In The Middle Of A Heartbeat» er rene visen sammenlignet med resten av settet. Det er allsang på «A Tale That Wasn’t Right». Resten av bandet kommer inn mot slutten av låta, og vokalen går opp en oktav. Trøkket er tilbake for fullt. «A Little Is A Little Too Much» er tøff, men ikke blant deres mest fengende. Den har et repeterende refreng som ikke sitter helt.

Det er fullt trøkk i gitarene på «Heavy Metal Is The Law», så Kai Hansens stemme klarer ikke bryte gjennom. Han prøver intenst, men gitarøset er for voldsomt. Han bør muligens overlate vokalen helt til Kiske og Deris. Helloween avslutter hovedsettet med låta «Halloween». Vokalen går høyere i refrenget enn de fleste vokalister litt opp i årene forsøker seg på engang. Et voldsomt hyl innleder refrenget. Gitarøset er heftig, men de roer det ned en periode for å få inn en gitarsolo. Tempoet bygges opp igjen til et avsluttende klimaks. Låta ville vært en perfekt avslutning på konserten, spesielt i disse Halloween-tider.

Helloween gir seg ikke uten ekstranummer. Introen til «Eagle Fly Free» starter rett etter at bandet har gått av. Flerstemt vokal og et voldsomt gitarøs gjør en fengende låt heftig og tøff. Publikum synger med og resten av konserten er en fest. «Power» har en popete melodi som kunne passet inn i Eurovisjonen, men trøkket her ville nok blåst fans av Eurovisjonen overende. «Dr. Stein» er om mulig enda mer fengende enn forrige låt. Gitarøset toppes av et refreng som er farlig lett å bli med på. De avslutter med en snutt fra «Keeper Of The Seven Keys». Publikum er i ekstase. De har fått det de kom for. En festkveld med gjennomgang og feiring av Helloweens første 40 år. Bandet leverer på alle måter, selv om jeg ikke liker alt like godt. Til tross for lang tid på veien, er de fortsatt et vitalt band som godt kan gjøre en forrykende konsert også når de fyller 50 år om ti år.