Hester V75 – nostalgisk comeback med glimt av storhet

I anledning tiårsjubileet for debutalbumet sitt, gjør bergensrap-gruppen Hester V75 et etterlengtet comeback på scenen. Allerede før konsertstart er det tydelig at dette ikke bare er nok en gig.

Tekst: Andreas Helland Nygård

Publikum er i godt humør, men også spente, som om de vet at noe sjeldent er i ferd med å skje. Når rapgruppen entrer scenen, eksploderer Rockefeller i jubel. Bak dem på scenen henger et stort banner med en hjemmelaget logo inspirert av Norsk Rikstoto sitt hesteløp-spill, som en referanse til Hester V75, og teksten «Year of the fire horse», som setter tonen for kvelden: for rap-gruppen handler dette om identitet, historie og en slags gjenfødelse.

Konserten åpner med “inni meg brenner” , en kjent melodi som umiddelbart får publikum med. Linjer som «eg får superkrefter, håper de er virkelig» setter viben, og crowden synger med fra første stund. Her trenger ikke gruppen gjøre mye for å få respons – nostalgien gjør halve jobben. De følger opp med mer laidback materiale, der bass og allsangvennlige refreng holder stemningen stabil.

Svingende energi og mye følelser

Likevel er det tydelig at energien svinger. Under enkelte låter faller publikum litt av, før de hentes inn igjen mot refrengene. Hester V75 viser at de har teft for dynamikk og crowdkontroll mellom låtene og i refrengene, men det merkes også at det er lenge siden sist. Små glipper, usikkerhet og enkelte låter som må restartes vitner om nettopp det.

Når de drar i gang «Sentrum», en av deres mest kjente låter, sitter det derimot som det skal. Publikum nikker, ler og beveger seg i takt, og gruppens interne kjemi fremstår som samstemt. Refrengene løfter rommet, og man får et glimt av hva som en gang gjorde dem til en del av rap-scenen. Rapgruppen har preg av dette også i små øyeblikk mellom låtene, som da det kommer frem et sitat om produsenten deres. “Alle kan rappe, men ikke alle kan å lage beats som david grytten.” Crowden tar helt av. To av gutta klemmer på scenen, et øyeblikk tydelig preget av mye følelser.

Et gjenforeningsøyeblikk

Midtveis i konserten senker skuldrene seg – både hos publikum og artister. Stemningen blir varmere, mer inkluderende. Små øyeblikk i crowden, som folk som sjekker om de står i veien for hverandre, understreker en kollektiv “feel-good” som er vanskelig å konstruere uten genuinitet. Dette er ikke bare en konsert, men et gjenforeningsøyeblikk.

Det grupppen gjør særlig godt er å treffe balansen mellom energi og tilstedeværelse. «Vil ha mere» utløser kveldens kanskje sterkeste reaksjon, mens roligere og mer følelsesladde låter gir rom for refleksjon. Rundt midt i konserten fremfører Hester V75 en låt dedikert til Vågard Unstad som gikk bort i 2022, en nær venn av rap-gruppen.

— En person har vært viktig for oss, han er ikke med oss lengre. Han (Vågard) sier: «Skal du rappe så må du være fet. Skal du si noe må det være fett».

Låtensom fremføres blir et emosjonelt tyngdepunkt, der både artistene og publikum virker berørt.

Det handler om fellesskap

Gjesteopptredener tilfører ellers variasjon, men er noe ujevne. Én feature sliter med tekst og flyt, mens en annen leverer med høy energi og løfter stemningen betraktelig. Likevel er det tydelig at publikum er tilgivende – dette handler ikke om perfeksjon, men om opplevelsen.

Mot slutten av konserten er det som om både Hester V75 og crowd gir litt mer slipp. Bevegelsene blir friere, responsen høyere. Selv når låter må startes på nytt, påvirker det ikke helheten nevneverdig. Hester V75 håndterer det med en avslappet holdning som smitter over på publikum.

Når de annonserer siste låt, er ikke publikum klare for å gi slipp. Rop om «mere, mere» fyller rommet, og det hele ender med en ekstrarunde der både gjester og hele crewet samles på scenen. Kvelden avsluttes med en selfie sammen med publikum – et passende punktum for en konsert som i stor grad handler om fellesskap.

Hester V75 leverer ikke en feilfri konsert. Men de leverer noe som i mange tilfeller er mer verdifullt: en ektefølt, nostalgisk og til tider rørende opplevelse. De beviser at de fortsatt har noe å komme med – selv etter syv år borte fra scenen.

Alle foto: Ole Skog.