Vandrende stammefolk ga oss en smak av atmosfæren og musikken i Sahara, tett sammenbundet med den opprinnelige bluesen, da Tinariwen gjestet Rockefeller i Oslo torsdag 28.mai. Publikum lot seg hypnotisere, klappet og danset ivrig med på et utsolgt spillested. Vi fikk glidende gitarriff og fortryllende chanting, varmt og intimt, samtidig med politisk nerve.
Les også: Oslo World 2019: Tinariwen på Cosmopolite
Ikke overraskende leverte den berberiske afrikanske rocken varene folk hadde kommet for med nomadenes musikalske kamp for frihet i sine krigsherjede hjemområder. Det ble en svett aften både på scenen og i hvert fall ute blant publikum.
Det begynner litt rolig for enkeltes smak. Men det tar ikke lang tid før det rytmiske lokomotivet kjører igang og alle de tilstedeværende hektes på det ofte intrikate gitarspillet. Vi får ta del i amazighenes frihetstrang og kampvilje, behovet for gjenfødelse og omskapning i en krevende tid. Splittelsen som har oppstått blant tuaregene avhengig av hvilket parti de tok i borgerkrigen og de emosjonelle sårene av dobbeltspill og utbytting tematiseres i tekstene. Likens hvordan barn som vokser opp med sensur og konflikt blir de nye stemmene og fremtiden til disse landene.
Den duse røyklagte lyssettingen gir assosiasjoner til den tørre ørkenen og sandkorn som virvler opp når kamelene skrider frem. Eller bare hvordan det som fra avstand kan se ut som glød og flammer forsvinner og blir uklare når vi tar dem nærmere i øyesyn.
Driver opp stemningen
Musikken er variert og mangfoldig, men signatur-lydbildene som har vært med fra starten, og alle ulike besetninger har tatt med, er samtidig på plass.
Vi får langstrakte flytende gitartoner, call and response vokal, klappende hender og heftige darbuka trommer, djembe og calabash gourd.
De er dyktige til å drive opp stemningen disse mennene med opprinnelse i Algerie og Mali. Spesielt han ene blåkledde på høyre flanke – Alhassane Ag Touhami – enten han danser som sittende på en kamel eller gjør slangeaktige bevegelser eller får i gang klapping. Andre ganger løfter og svinger gitarene mot oss.
Flere ganger ønsker de oss velkommen til Sahara og undrer om vi er fornøyde, glade eller lykkelige.
Usedvanlig vennlig og imøtekommende
Sannsynligvis er det musikernes maning til tålmodighet, enhet og fellesskap som også virker mellommenneskelig oss tilstedeværende publikum i mellom også.
Sannsynligvis er det musikernes maning til tålmodighet, enhet og fellesskap som også virker mellommenneskelig oss tilstedeværende publikum i mellom også.
Det gis også rom for ettertanke og refleksjon, blandet inn i intensiteten og krisemaksimeringen som ligger i mye av tekstmaterialet og de springende synkoperte rytmene.
Slik man nok kan få av å stirre utover det langstrakte ørkenlandskapet og tenke over den usikre fremtiden stammefolket der har.
Vi lot oss nok en gang besnære og forundre
Det hektende perkussive drivet vant våre hjerter og gjorde det nesten umulig å stå stille.
Vi lot oss nok en gang besnære og forundre over denne vakre musikken. Dog må det poengteres at vi nok likte låtene der andre enn lederen Ibrahim Ag Alhabib bar vokalen aller best. Hans stemme hadde ikke samme bærekraft og fremsto dessverre ofte noe mumlende. Det hektende perkussive drivet vant våre hjerter og gjorde det nesten umulig å stå stille.
Alle foto: Luis Benitez Ruiz
Vær den første til å kommentere