I Was A King – Until The End: Innertier

I Was A King er ferdig med tenårene og er nå inne i sitt tyvende år som band. Tidligere i år ga de ut oppsummeringsalbumet Best Wishes – A Shortcut to I Was a King. Nå er deres åttende studioalbum her, det har de kalt Until The End.

Bandet har blitt sammenlignet med store band som The Byrds, Big Star og Teenage Fanclub, og har bl.a. blitt produsert av notabiliteter som Norman Blake (Teenage Fanclub) og Robyn Hitchcock (Soft Boys).

Denne gangen har bandet fått Bill Ryder-Jones (The Coral) til å produsere albumet i sitt Yawn Studios i West Kirby utenfor Liverpool. Det er et spennende og godt valg, og spørsmålet blir om han har satt sitt tydelige preg på albumet? Svaret på det er «antagelig.» Det skyldes selvsagt ikke bare ham, men jeg syns musikken heller over i et mer melankolsk toneleie nå.

Og hva med tittelen på plata? Bandet sier følgende om det: «En slutt er også starten på noe nytt. Pappesker åpnes og lukkes, støvet bak sofaen kommer frem i lyset og livets små og store milepæler utfolder seg. Until the End er fortellinger fra hjemmets lunefulle rede, om søvnløshet og savn, kjærlighet og paranoia i tilsynelatende vanlige liv.» Det bærer vel sitt tydelige budskap om en mer ettertenksom og rolig plate, i midtlivskrisens tegn?

Inntertier

Kanskje er åpningslåten «Snow On The Transmission Tower» eller «November» de låtene som minner mest om Ryder-Jones sitt uttrykk. Eller kanskje er det pianoballaden «Falling.» Det er forsåvidt ikke så farlig, det er nydelige, nedpå låter alle. I samme kategorien må vi nevne den folkaktige låten «The Birthday Song,» med sitt fine felespill.

Men så fins det også låter som høres ut som det de fleste kanskje særlig forbinder med IWAK. Det er jinglende gitarer og fine harmonier hvor gitarpop-/powerpop-elementene er der i stort monn. Sånn som i «Pool Painted Black,» hvor de kjører opp tempoet og intensiteten i en tøff låt på halvannet minutt. Det samme kan sies om «Sleepless Nights,» en låt som Teenage Fanclub kunne misunne dem.

Jeg syns denne balansen mellom de mer «klassiske» IWAK-låtene og de mer neddempede og melankolske låtene er bortimot perfekt. Det er modent, det er melodiøst, det er godt produsert. Frode Strømstad (vokal og gitar), Anne Lise Frøkedal (gitar, vokal og synth) og Ole Reidar Gudmestad (bass) har rett og slett truffet innertier med Until The End.