Ikoniske Kraftwerk trollbinder Sentrum Scene.

Du har ikoner og du har pionerer, også har du Kraftwerk, som banet vei for all elektronisk musikk. Et utsolgt Sentrum Scene tar imot tyskerne som har holdt på i over 50 år.

Rolig ambient og turnéens ikon på storskjerm hinter om at bandet snart går på. En robotstemme introduserer bandet på tysk, før den teller opp til «Numbers». Både scenen, skjermen og draktene deres er neongrønne. Tøffe rytmer av hard digital synthmusikk. Går direkte over i “Computer World/ Computer World 2″. Når er scenen gul og et vandrende, lett synthriff ligger oppå rytmene. Mer svevende i refrenget. Hele scenen og draktene deres er en del av lysshowet. Det er godt at lysshowet er bra, for bandet beveger seg knapt.

Innflytelsesrike

“Home Computer/ It’s More Fun To Compute” er to sanger som flettes inn i hverandre helt sømløst. Det er såpass hardt at jeg tenker at både Perturbator og Underworld har lært noe herfra. “Spacelab” har en rytmesynth som Depeche Mode må ha lånt en gang i løpet av karrieren. Robotstemmen og den høyfrekvente melodisynthen er typisk Kraftwerk. Bare Jarre ligner på dette.

Det blir kanskje enda mer egenartet Kraftwerk på den noe roligere “Airwaves”, bortsett fra partiene med synthwave-aktige rytmer. Det er lett å høre at de har oppdatert lydbildet på flere tiår gamle låter til et moderne lydbilde. De beholder likevel sitt særpreg.

Selv om Kraftwerk spiller en låt de kaller «Tango» høres den veldig lite ut som noe det passer å danse tango til. Med vekslende synthriff og varierende hastighet er den lite dansbar, men tøff. Hele scenen blir coveret på “The Man Machine” under låta med samme navn. Bassen rister i kroppen under en av deres mest fengende låter. Den er basert rundt et fengende, men enkelt synthriff.

Den robotiske “Electric Café” er melodiøs og tidvis ganske svevende. Mye av moroa ligger i estetikken. Hele scenen forandres til funkisaktig svart hvitt. Det blir en pause fordi han ene må bytte batteri på drakta. Det må jeg innrømme at jeg ikke har vært vitne til før.

Klassikere på rekke og rad

Det svevende mesterverket “Autobahn” illustreres av en 3D-animert VW Boble. Bandet drar på slik at det etterhvert blir tekno med billyder. Det høres ut som en forvrengt lyd av motorvei. Det veksler om til snill pling plong før de avslutter en av kveldens lengste enkeltlåter.

“Computer Love” er lett og fengende tidlig synthpop med monoton vokal. Det er synthriffet som er i hovedsetet her før de veksler helt stil en stund midt i låta. Fjong låt, men den neste topper den. For “The Model» er deres desidert største hit. Det er ikke rart, for den er veldig fengende med et fjongt riff og her synger de faktisk. Stemmen har nok vært bedre før, men låta er en opplevelse live. “Neon Lights” er rolig og litt monoton, men ganske melodiøs. Den stakkato vokalen passer nok bedre her enn på forrige låt. Svevende lydbilde utover i låta kan minne om et metallisk Kavinsky.

Låta «Metropolis» har byttet ut estetikken fra Fritz Langs film med et goldt skyskraperlandskap. En svevende låt med spooky undertone. “Merry Christmas Mr Lawrence” er kveldens eneste coverlåt. Den spilles til minne om deres venn Ruichi Sakamoto. Kveldens roligste,men en nydelig låt som nok er mye av grunnen til at filmen med samme navn vant BAFTA for beste score i 1981.

“Geigerteller” er som en intro til “Radioactivity”. Den låta har et synthriff som er utrolig fengende. De rocker til låta med hardt synth som kan minne om synthgitar, mellom at de ramser opp de største ulykkene som har ført til radioaktivitet eller synger det fengende refrenget. Dette er magisk, selv om jeg ikke klarer å formidle det godt nok.

Bassen rister i kroppen

Vi får et utdrag av soundtracket deres til Tour de France servert som en sammenhengende låt. På skjermen vises video fra gammel Tour de France til låta med samme navn. «Tour de France Étape 3» er et stilskifte fra synthpop til pling plong og grafer. En kort «Chrono» er svevende og forvrengt synthpop, før «Tour de France Etape 2″ avslutter sykkelsekvensen som en svevende variant av første låt. Videoen i bakgrunnen er fra ritt i nyere tider. Et vellydende og fint sammendrag av deres hittil siste studioalbum.

“La Forme” er svevende med en pratende robotstemme. Rytmene rister i kroppen mens synthriffet nesten er filmatisk. Kraftwerk drar på med harde rytmer til “Trans Europe Express». Både lydbilde og toget er modernisert siden 70-tallet. Synthriffet det som driver låta fremover. “Planet Of Visions” er både lett og tung i stilen. Tunge rytmer og lett, lystig synth i melodien.

“Boing Boom Tschak/ Technopop/ Musique Non Stip” er tre låter vevd sammen som en. Alle har en heftig bass og stort sett et stakkato, robotisk lydbilde. Hard og suggererende synthmusikk. Det blir roligere mot slutten av låta, mens bandet går av til det bare er en igjen. Han siste takker av, men musikken fortsetter litt til, frem til hovedsettet fader ut. Det at musikken fortsetter å spille etter at de går av, kan få oss til å lure på hvor mye som egentlig spilles live og hvor mye som er forhåndsprogrammert. Det låter uansett bra.

Kraftwerk kommer straks på igjen til en avsluttende “The Robots”. De starter med å gradvis få raskere tempo på synthriffet. Jeg tror ikke det er meningen at vi skal forstå den russiske delen av teksten. Ellers bør en hver musikkinteressert person kunne denne låta. Synthriffet er medrivende. De vrir og vrenger på det utover låta, men det er alltid der. En fantastisk avslutning på en nostalgisk kveld i synthens verden.

Alle foto: Johannes Andersen