
Vi fikk presentert disse jazzmusikernes siste samarbeidsprosjekt og plateutgivelse, Remembrance. Plata kom 17. januar i år. Det ble en kveld med både avansert, lavmælt og litt eksperimentell jazzmusikk. Kanskje var det bare et lite spørsmål om det ble nok spenning totalt sett. Det var så mange tilhørere på Dokkhuset at de måtte åpne veggen inn til baren. Dette var temmelig bra, for det var hele syv konserter i Trondheim lørdag kveld.
Vurdering
In The Country, Solveig Slettahjell og Knut Reiersrud på Dokkhuset i Trondheim 5/6
Prosjektet har eksistert siden 2014. Da møttes disse og pianist Bugge Wesseltoft i forbindelse med en konsert i Berlinfilharmonien. Her gjorde de faktisk et live-album, og dette ble senere nominert til Spellemannsprisen. De fulgte opp med studioalbumet Trail Of Souls året etterpå. Etter en lengre pause, så kommer de altså i 2025 med utgivelsen Remembrance.
Jazztrioen In The Country har eksistert siden 2003, og de ble fort en ettertraktet samarbeidspartner for andre musikere.
Dette er et prosjektbasert musikalsk samarbeid. Musikerne er spesialisert på improvisatorisk musikk, og de opererer alle i ulike musikalske konstellasjoner. Vi må ta med at jazzvokalist Sidsel Endresen leste dikt vist på video bak på scenen underveis.
Jazztrioen In The Country har eksistert siden 2003, og de ble fort en ettertraktet samarbeidspartner for andre musikere. I tillegg til de nevnte musikerne, har de også samarbeidet med Frida Ånnevik og Thomas Dybdahl. For min egen del har jeg ikke hørt gruppen siden de var på Dokkhuset sammen med Frida Ånnevik i 2014. Der presenterte de musikk til dikt av Hans Børli, I Skogens Sang. In The Country består av pianist og komponist Morten Qvenlid, bassist Roger Arntzen og trommeslager Pål Hausken. De møttes som studenter på Norges Musikkhøgskole.

Prosjektet Remembrance
Prosjektet har sin bakgrunn i to engelske kvinnelige lyrikere og en amerikansk, de to engelske søstrene Charlotte Brontë og Emily Brontë og amerikanske Emily Dickinson. De tre damene levde på midten av 1800-tallet. Disse har vært med Solveig Slettahjell i noen år nå. Hun har fordypet seg i denne lyrikken, og Morten Qvenlid har satt musikk til dem. Denne gangen hadde dette visstnok gått ganske fort.
Prosjektet har sin bakgrunn i to engelske kvinnelige lyrikere og en amerikansk, de to engelske søstrene Charlotte Brontë og Emily Brontë og amerikanske Emily Dickinson.
Grunnen til at de har valgt denne lyrikken, henger sammen med at det er skrivekunst av meget høy kvalitet, og at disse levde under temmelig annerledes forhold enn forfattere gjør i dag. Alle tre kom fra strengt religiøse hjem. De skrev under pseudonym med mannlige navn.
Holdningen i samtiden var at forfatterskap ikke var noe kvinnelig arbeid. Diktene deres ble derfor kjent etter deres død. Emily Dickinson etterlot seg en samling av 1775 dikt. De tre kvinnelige dikterne fikk ikke sin anerkjennelse før modernismen gjorde sitt inntog. De brøt med samtidas konvensjoner for diktning. I dag er disse markante lyrikere i historien.

Morten Qvenlid mente prosessen med plata gikk fort fordi han opplevde den som meningsfylt. Han har selv to døtre og sammenligner forholdene med dagens. Han trakk en linje i forhold til dagens debatt om kjønnsidentitet.
Dystre beskrivelser med livsgnist
Disse tre forfatterne skriver i en tid preget av dystre forhold. Tubekolosen herjet og så videre. Det er derfor noe tungt og sørgelig over en del av denne diktningen. De er også innom døden.
In The Country har et pianobasert lydbilde. Vi fikk lekende lette og jevne toner fra flygelet
Det er et lite spørsmål om musikken som er satt til disse tekstene i tilstrekkelig grad gjenspeilte dette. Det var vel et noe lysere musikalsk bilde vi fikk presentert på Dokkhuset. Bakgrunnen kan være det at Solveig Slettahjell ser noen lysglimt i form av vitalitet og liv i dette tekstmaterialet.
Pianobasert
In The Country har et pianobasert lydbilde. Vi fikk lekende lette og jevne toner fra flygelet. Dette var det profesjonalitet over. I tillegg manipulerte han denne lyden litt noen få ganger med et dataprogram. Datamaskina har alltid vært med når In The Country har opptrådt.

Iørefallende
Musikken var avansert, og jeg vil også si ganske iørefallende til tider. Det var litt balsam for sjelen dette. De hadde variasjon fra den mer tradisjonelle jazzmusikken innimellom. Det gikk både på atonale partier, en eksperimentell rytmikk og et pianoakkompagnement som sto i kontrast til vokalen. Sidsel Endresens lyriske opplesinger på video var også effektfulle.
Knut Reiersrud supplerte med å bryte opp akkorder, legge in «fills» og å komme med solopartier som ble lagt merke til. Han brukte også slide på en akustisk gitar som var spennende å høre på.

Dyp vokalklang
Vi kommer naturligvis ikke utenom Solveig Slettahjell. Hun hadde kontroll gjennom hele konserten. Hun har vel en alt-stemme, men denne dype klangen i vokalen gir også en riktig følelse i forhold til mer alvorlige tekster. Hun sjonglerer litt mellom dype og lysere toneleier. Hun er også i stand til å hente seg inn og være i den samme modusen etter å ha utført en vokal kraftanstrengelse. Avslutningsnummeret hennes var rolig og nydelig å høre på.
Vi kommer naturligvis ikke utenom Solveig Slettahjell. Hun hadde kontroll gjennom hele konserten.
Disse musikalske prestasjonene står naturligvis til et høyt terningkast. Hvis jeg ser den totale helheten i dette, så kan det kanskje stilles et lite spørsmålstegn ved om det er nok spenning og variasjon totalt sett. Vi var tre stykker som satt og diskuterte dette litt etter konserten, og vi var alle tre enige om at her var det muligens noe å hente. Terningen vipper i så måte litt, da.
Lyrikken kan nok også være vanskelig tilgjengelig for et norsk publikum. Disse musikerne turnerer imidlertid både i USA og i deler av Europa, og dette tekstmaterialet kan fungere bedre for en engelskspråklig tilhengerskare. De vil hele veien skjønne hva Solveig Slettahjell synger om. Det kan gi en bedre følelse.
Vær den første til å kommentere