Inntagende Throwing Muses på BLÅ

Skikkelig fint var det å endelig få oppleve Boston-bandet Throwing Muses live da den nåværende kvartetten, med kun Kristin Hersh av originalmedlemmene på plass, besøkte utescenen på Blå mandag 12.mai. Visst kan man påpeke at det var skakt og ikke nødvendigvis alltid i takt, men de hadde en egenart og formidlingsglede som smittet. Katarisk, spirituelt og energifylt.

Det er et både ivrig og rimelig besatt publikum som har funnet veien til et utsolgt Blå denne kvelden. Mange langvarige fans med god katalogkunnskap og nye kjenninger fra So What-tiden og konserter generelt.
De ble heller ikke skuffet med mindre de var musikalske perfeksjonister.

«Theremini» kommer først etter at Fred Abong har avsluttet sitt fine, i stor grad akustiske, sett på egenhånd.

Mye er det de inderlige og personlige tekstene til Kristin Hersh som gjør musikken så inntagende. Hennes fremføring er sterk og inderlig tilstedeværende. Stemmen kan assosieres til Patti Smith, men er sterk og skiller seg ut i mengden. Samtidig er hun betydelig tryggere og mer tilfreds enn ved forrige solo-besøk.

Det er dessuten et band med et idiosynkratisk uttrykk som var med å definere den alternative rocken og indirrocken fra siste halvdel av 1980-tallet og et godt stykke innover 1990-tallet med den såkalte college-rocken.

Skiftende rytmer er et sentralt element og de tidvis intrikate gitarpartiene er også viktige.

Spilleglede trumfer presisjon

Repertoaret var plukket fra hele banddiskografien og vekslet litt mellom mer akustiske ting og glødende elektriske låter. Naturlig nok er årets album godt representert blant de tjueseks låtene vi får. Melodiene og tekstene i seg selv kan også veksle mellom det varme og kjølige, spent eller anspent, alltid reflektert og kløktig skrevet.
Det er tandert og ømt, men også skarpt og gjennomborrende.

Det haltet litt i starten og det var tydelig at ett par dagers preproduksjon på Himmel Blå ikke riktig var tilstrekkelig til at det skulle sitte skikkelig. Å beskylde samspillet som stramt vil være en overdrivelse av dimensjoner og når de drar på mot slutten feeder det ordentlig i høytalerne.

Det er altså mer sjarm de flyter på en musikalsk finesse. Likevel gikk det ilinger nedover ryggen på meg både når de avsluttet med sin største hit «Bright Yellow Gun» og tidligere under «Limbo».

Det er noe med spillegleden og innlevelsen på scenen, den fine solfylte maikvelden og samspillet mellom band og publikum som gjør at vi likevel føler det. Emosjonaliteten til Hersh drar oss inn.

«Counting Backwards» var også ordentlig fin å høre.

Potent og interessant

Enkelte stilte spørsmålstegn med taktfølelsen til Fred Abong. Han er vel heller ikke en fullblodstrommis. Tidligere har han turnért som bassist i Kristin Hersh trio ,som han også var forrige gang han var med i Throwing Muses i 1991- 1992, og i Belly med Hersh stesøster Tanya Donelly som forlot Muses tilfordel for Breeders med Kim Deal og dette egne prosjektet (men hun har vært med igjen flere ganger senere som gjestemedlem, f.eks. i 2014).

Denne gangen åpnet han kvelden som oppvamingsartist med akustisk og elektrisk gitar og sang. Forøvrig samme instrumenter som forloveden senere tok i bruk når han plasserte seg bak trommene.

Den opprinnelige uortodokse trommisen David Narcizo – kjent for å ikke benytte cymbaler – er dessverre ikke lenger med.

Kristin Hershs sønn trakterer bass og er i stor grad den som holder ting på plass rent musikalsk

Pete Harvey står for cello slik han også gjør det på årets album Moonlight Concessions. Den er med og løfter arrangementene.

Drivende «Shark» fra Limbo kommer som første ekstranummer før intensiteten og allsangen kulminerer i avsluttende «Bright Yellow Gun».

Skikkelig fint var det og også lindrende å høre. Og gruppen føles fremdeles potent og interessant.