– Granskogen er som et kult rockeband

Foto av Erik Lukashaugen. Selfie.
Foto: Erik Lukashaugen
Erik Lukashaugen har gitt ut fem plater i løpet av sin karriere. I godt voksen alder bestemte han seg for å satse som artist og flyttet fra Oslo hjem til Elverum i 2014. Han har tonesatt Hans Børli-dikt på to av albumene sine, og for albumet Vi eier skogene ble han spellemannsnominert i visekategorien. Lukashaugen har nylig gitt ut den fine plata Det vi rakk, som ble omtalt her i disharmoni for litt siden.

Les vår omtale av Det vi rakk.

Rett før det avtalte Zoom-møtet har Erik Lukashaugen først hentet ungene sine i skogen, før han dro til skogs selv for å ta seg en joggetur. Det er tydelig at han trives med skogen utenfor stuedøra. Man finner mange referanser til skog og natur både i hans egne tekster og i Børli-tekstene han har tonesatt. Det falt derfor naturlig (ja, nettopp) å starte med å spørre om akkurat det.

Hvor mye betyr skogen og naturen for deg?

– Naturen betyr bare mer og mer for meg. Jeg har vokst opp med jakt og fiske og turer i fjell og skog. Jeg vet ikke om jeg tenkte så mye over hvor fint det var i oppveksten, men spesielt da jeg flytta tilbake til Elverum har jeg virkelig satt enormt stor pris på den. Granskogen er røff, vakker og utfordrende. Den er som et kult rockeband.

Granskogen er røff, vakker og utfordrende. Den er som et kult rockeband.

  – Jeg kan både slappe av der og bli inspirert til å lage musikk. I koronaperioden har jeg blitt ekstra glad i å gå tur, det hjelper meg å finne balansen i livet.

Tenker du at det var det en dyd av nødvendighet for deg å flytte tilbake til Elverum for å skrive de låtene du gjør nå?

– Først og fremst var det nødvendig for å finne balansen i livet, og for at ting skulle gå litt saktere. Det å lage musikk er ikke en samlebåndsgreie. Det er heller ikke sånn at inspirasjonen bare detter ned fra himmelen, du må jobbe med det, men du må ha tålmodighet og da må du være i et miljø som tillater at du bruker den tida det tar. Sett i lys av det fungerer jeg bedre – og trives bedre – i en liten by i skogen enn i storbyen.

Du har sagt at den nye plata består av «Ni triste midtlivsviser». Kan du utdype det?

– Låtene er tematisert rundt de store, viktige spørsmålene og ting som kan skje midt i livet. Det er sanger jeg ikke kunne ha skrevet før, men som har kommet til meg nå i mer moden alder. Jeg føler at det står større ting på spill nå enn tidligere. Koronaen gjorde meg også mer oppmerksom på hvor utsatt og sårbare vi egentlig er. Plutselig sto jeg uten jobb og oppdrag, og det sparka i gang en god del følelser i meg som jeg tok tak i og hadde som bakteppe for låtene på plata.

Vil du si at din grunntone som menneske og artist er melankolsk?

– Godt spørsmål. Mora mi sa etter å ha hørt noen av låtene mine at «du er jo ikke sånn, Erik». Jeg har nok alle sinnsstemninger i meg, men jeg blir mer inspirert av å skrive om det melankolske. Det å skrive om noe som står på spill er mer spennende og givende. De beste tekstene syns jeg er tekster som gir motstand, som skurrer litt og er tvetydige.

Mora mi sa etter å ha hørt noen av låtene mine at «du er jo ikke sånn, Erik».

Du har jo også en referanse til Ole Paus-låten «Elverum» i din egen låt «Elverum i blått»: «Grøfta føles stadig dypere/Her til høyre for Hamar et sted». Hva vil du si om «Elverum i blått»?  Er det en hyllest eller en blues, eller begge deler?

– Det er nok mest en blues, og det er i hvert fall ikke en hyllest til hvor fantastisk Elverum er. Det er mer at jeg syns synd på Elverum. Kommunen har dårlig økonomi og det fører bl.a. til at gatelysene blir skrudd av om natta. Det ser også ut til at sykehuset her mister en del av akuttfunksjonene, og det er helt krise.

Hvilke artister vil du si har inspirert deg mest når det gjelder å lage musikk?

– Ole Paus er en av de som har inspirert meg. Han skriver tøffe tekster og tør å komme med upopulære uttalelser. Det er kanskje ikke først og fremst det at han er visesanger, men at han har en rebell i seg. Jeg liker veldig godt samarbeidet mellom ham og Motorpsycho.

– Jeg har også sansen for Stein Torleif Bjella. Han har gjort visesang kult igjen. Mange viser kan bli litt kjedelige, og det skal liksom være en god moral på slutten. På mange måter kan man si at Bjella ikke spiller viser, han spiller rock på nylonstrenger.

– Jeg er glad i alternativ country som Steve Earle og Guy Clark, og jeg er også inspirert av irsk folkemusikk. Ellers kommer inspirasjonen min dryppende fra mange kanter. Jeg vil aldri bevisst prøve å etterligne en artist som jeg liker. Det mest spennende syns jeg er å blande sjangre og se om det kan komme noe bra ut av det.

Hvilken musikk hører du på som du tror leserne vil bli mest overraska over?

– De to artistene jeg har hørt mest på er Led Zeppelin og Motorpsycho, så jeg har egentlig en rockebakgrunn. Ellers hadde jeg en periode der jeg hørte mye på soul og Motown-musikk som Stevie Wonder. Jeg har også hørt en del på bluegrass og country. Dét har jeg blitt metta av. Jeg vil ikke at min musikk skal være country, den syns jeg tilhører amerikanerne, jeg vil at det skal høres norsk ut og er glad i norsk folkemusikk. Jeg syns for eksempel det er deilig å lytte til hardingfelespill.

Det høye antallet konserter er et resultat av at jeg spiller på alle tenkelige steder

Tarjei Nysted spiller en haug med instrumenter på plata, samt at han har produsert og miksa. Si litt om hvor viktig han er for framdrift og lydbilde.

–  Han har vært med nesten hele tiden og har vært veldig viktig. Lydbildet mitt har i stor grad blitt til i møte med instrumentene han trakterer. Tarjei er en fryktelig dyktig musiker som er inne i prosjektet mitt og forstår hvilken retning jeg vil. Vi har jobbet sammen i 6-7 år, og han vet av og til hvor jeg vil nesten uten at jeg vet det sjøl. Det er veldig fint å ha en sparringpartner som man jobber så tett med.

Bilde av Erik Lukashaugen og Tarjei Nysted. Bildet er tatt av Live Johnsrud
Foto: Live Johnsrud
Du har spilt over 750 konserter siden 2012. Det er voldsomt!

– Før koronaen lå jeg på 100 konserter i året. Det høye antallet konserter er et resultat av at jeg spiller på alle tenkelige steder: Klubbscener, sykehjem, samfunnshus og bursdagsselskaper. Jeg føler meg som en god, gammeldags trubadur som spiller hvor som helst. Det er en del spillejobber jeg gjør alene, og det gjør det litt lettere sånn rent praktisk å spille såpass mange konserter.

Hvor mye gleder du deg til å komme ut på veien igjen?

–  Det er livsnødvendig å for meg å komme meg ut på veien. Ikke bare fordi jeg trenger pengene, men også fordi jeg må komme meg ut og møte folk. Jeg spilte på et gårdstun forleden, og det var stor stas! Man bruker ett år på å lage et produkt og da er det deilig å komme ut og spille det for folk.

 

Erik Lukashaugen har laget en spilleliste med norske favoritter. Den kan du sjekke ut her:

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*