Probleman har tidligere utgitt den selvtitulerte EP-en Probleman (2022) og albumet Kor har eg vørre i heile mett liv (2023). Nå er det rykende ferske albumet med den artige tittelen Eg vannæ plantæ sjøl om di e død ute på Banditt Media.
Bandet spiller emo/poppunk med tekster på klingende helgelandsk, og på den nye plata tar de nye steg i det som har blitt et mer helhetlig album enn forgjengeren. Med sterke, drivende låter som både inneholder humor og melankoli, er det virkelig verdt å gi albumet tid.
Vi fikk en lang, god prat med låtskriver og frontmann Mathias Østrem om blant annet oppvekst, musikalske påvirkningskilder, fotballskjorter og hvordan veien til Probleman har blitt tråkket opp. Mathias er musikkviter av utdanning, og jobber på Rockheim som konservator.
Probleman består av Mathias Østrem på vokal og gitar, Viktor Kristensen – Trommer, Ludvig Rølvåg – Bass, Anton Solvold – Gitar. Lars Erik Brustad Melhus spiller keyboard på plata og er med live iblant.
Oppvekst
– Jeg er fra en liten plass som heter Kvina i Lurøy kommune. Det er på fastlandet, men noen sier det er mer øyer enn folk i området. Oppveksten der har hatt masse å si, med mye frihet og mye natur. En plass å bli glad i, samtidig som jeg visste tidlig at jeg ville flytte ut.
Inspirasjon
– Faren min hadde gitar, men det var aldri noen som sa at jeg skulle holde på med musikk. Det fantes ingen arena for å spille, ingen band. Ønsket om å holde på med musikk var sterk og jeg var 14 år da jeg begynte å skrive tekster og lage låter. En sterk inspirasjonskilde var Blink-182-albumet Take Off Your Pants and Jacket.
Musikklinja i Mosjøen
– Jeg flyttet til Mosjøen for å gå på musikklinje på videregående. Her fant man likesinnede og kunne spille musikk i forskjellige konstellasjoner.
Dr. Hofmann band
– Jeg spilte i Dr. Hofmann band på videregående. Det var psykedelisk rock inspirert av han som oppfant LSD, Albert Hofmann. Vi spilte på «Rock mot rus» på Andenes og fikk spørsmål om hvem Doktor Hoffman er. «Fastlegen min i Lurøy,» svarte jeg (latter).
Psykedelisk impro-rock
– Vi hadde et prosjekt med Frode Fjellheim hvor han lærte oss joik. Vi joika og spilte psykedelisk impro-rock. Vi spilte på kunstgallerier og festivaler. Hybelursyre-joik kalte vi musikken (latter).
Helgelandsdialekt
– Jeg skreiv i utgangspunktet på engelsk, men vokste opp med norsk musikk i hjemmet gjennom artister som Trygve Hoff, de Lillos og Jan Eggum. Da jeg ble med i Helgeland 8-bit-squad, begynte Didrik å leke med tanken på at vi skulle synge på dialekt. Da begynte jeg å skrive tekster på nordnorsk. Jeg spilte også i Kaurin, et roots-reggae-prosjekt som var inspirert av Manna, med tekster på helgelending.
Veien mot emo
– Jeg lagde et solo-album som aldri ble utgitt, men jeg fant igjen gitargleden. Ludvig, som spiller bass i Probleman, introduserte meg for midwest emo. I starten av 2021 lagde vi en emo-låt, og vi fikk ganske fort blod på tann. Sommeren 2021 hadde vi spilt inn låtene til den første EP-en. Vi kom i kontakt med en trommis som hadde spilt den type musikk. Han ble med i bandet.
Tekstuniverset
– Jeg er ikke en forstads-kid fra USA. Jeg kan ikke bruke referanser til noe jeg ikke har opplevd. I Probleman er det en viss melankoli, og det er litt selvsentrert, det handler om meg på en eller annen måte. Jeg følte behov for å skrive tekster om bl.a. oppveksten. Jeg mista faren min i 2018, og det ble en slags bearbeiding av det.
– Noen sa at Probleman er musikk for de som er i etableringsfasen og sliter litt med å ta det siste steget inn i voksenverden; «er det sånn her det skal bli?» Tekstene er personlige, men håpet er at det skal bli sagt på en spennende måte og på en måte som folk kan kjenne seg igjen i. Er ikke det pop-musikk skal være?
Tittel på det nye albumet
– Kort og konsis tittel! (latter). Det kommer fra ei tekstlinje i låten «Døde plantæ.» Det spiller på at man er i en situasjon man egentlig ikke klarer å stå i, men man fortsetter likevel, det er vanskelig å ta steget ut av det. Det er et komisk – og poetisk – bilde, og jeg har hatt planter som er sjuke og du ser at de ikke klarer det lenger, man holder planten akkurat i live og har et håp om at de skal klare seg.
Cover
– Coveret er laga av en kunstner som heter Albert Fjeldavli fra Hemnes. Tittelen er «Ensom cowboy.»
Veien fram mot den nye plata
– Da vi spilte på Vaterland i Oslo for to år siden, var det den første jobben med en ny trommis. Etter den konserten ble Viktor med i bandet. Det hadde mye å si for at det ble en annen type band, og har åpna opp nye muligheter for hvordan man kan lage musikk.
– Den nye plata er større, hardere, mer poppunk-inspirert og mer moody. Albumet er mer prega av musikk jeg har hørt på de siste årene; poppunk-/emo-band som har en maksimalistisk innfallsvinkel. Vi har også spilt mer live og skjønt hva som funker i en live-situasjon.
– Grunntracksene på den nye plata er spilt inn live på klikk. Hele prosessen denne gangen har vært mye mer dynamisk, og vi har lært mer om hvordan vi kan skape større lyd. Det er også gjort i et anna studio enn sist. Generelt er den nye plata mer målretta og bevisst.
Produsent Billy Mannino
– Han har produsert et av mine favorittalbum fra 2024, Permanent Repeat med bandet Macseal. Vi turte å spørre ham, og heldigvis hadde han ledig tid. Det er fantastisk å kunne hente inn en produsent som kan den musikken vi liker og holder på med.
Litt om noen av låtene
«Forfatter»
– Jeg har en kompis som jeg vokste opp sammen med som er forfatter/poet. Han har alltid vært en fyr som har hatt utforskningstrang. Han ville bli arkitekt og flyttet til Madrid for å ta utdanning. Han gjør mye greier og får alltid til det han setter seg fore. «Jeg har lyst til å skrive», sier han plutselig, som om han ikke hadde noe anna valg. Han begynte å skrive i Knausgård-stil og jeg fikk lese en tekst han har skrevet. Det er tunge, ærlige tanker som ga meg et helt anna bilde av den personen. Da satte jeg meg ned og skrev teksten om han.
«Nok ein vanlig fyr»
– Den sampelen på starten er fra en filmscene fra «Piratene» Vi har hatt med sampler fra den filmen på flere av låtene våre.
«4. juli»
– 4. juli er bursdagen min. Teksten henspeiler på at da blir jeg ett år eldre, nok et år har gått. Det er også en låt om sommeren i Trondheim, når studentene ikke er der og byen er litt død. I låten er det en referanse til en bar som heter Good Omens, eller bare Omens, en av de nærmeste barene til øvingslokalet vårt. Det er en metal-klubb hvor det er helt ok musikk og en fin plass å sitte å ta en øl på.
Fotball og musikk hører sammen
– Skjorta på pressebildet med Nintendo-merket på er en Fiorentina-drakt fra 97/98-sesongen. Det var visstnok første gang et spillselskap har sponsa et fotballag. Jeg syns også den er fin i designet. Litt det og litt for at jeg har fått fotballinteressen tilbake. Jeg har tenkt på å lage en fotballskjorte til Probleman, slik som Fontaines D.C. har gjort, men det er dyrt.
– Jeg har begynt å kjøpe og samle på gamle fotballskjorter. Jeg har bl.a. ei Juventus-skjorte fra 1996 som er sponsa av Sony minidisc og Sevilla fra 1992 med Super Nintendo og Fiorentina-skjorte med 7 Up-logo på.
– Fotballskjorter tiltrekker seg oppmerksomhet. Det er alltid en gjeng med dudes som kommer bort etter konsertene og vil snakke om fotballskjorta. I Sverige er det også en greie. VI spilte med det svenske emo-bandet I Love Your Lifestyle som Linköping-supportere. De hadde banneret til Linköping som backdrop. Det som er fint med sånne skjorter og bannere er at de har tydelige farger og store emblemer. Det ser bra ut på scenen og det styrker lagfelleskapet.
Musikalsk inspirasjon for Probleman
Free Throw – Pallet Town
– Free Throws debutalbum fra 2014, Those Days Are Gone, har blitt en klassiker innen den såkalte emo-revival-bølgen på 2010-tallet. «Pallet Town» (shoutout til alle Pokémon-trenere der ute) var en av de første låtene jeg fikk sinnssykt dilla på da jeg oppdaget denne musikken. For en låt!
deLillos – Fullstendig oppslukt av frykt
– deLillos har fulgt meg hele livet. En kompis av meg kaller låta «Forfatter» fra den nye skiva vår for «deLillos-core», og det er en kjent sak blant venner at jeg alltid har vært hekta på bandet. Faren min hørte på deLillos hele livet fra Suser avgårde, og det var også han som viste meg «Fullstendig oppslukt av frykt». Da hadde jeg nylig begynt å spille gitar og syntes denne låta var både rørende og fin. Han plukket akkordene for meg og skrev ned teksten med besifring slik at jeg kunne spille den. Lars Lillos måte å skrive tekster på er noe jeg fortsatt finner mye inspirasjon i. Norges beste band!
Tommy Boys – Song 1
– Tommy Boys var en trio som kun ga ut ett selvtitulert album, og i kjent undergrunns-emo-stil forsvant de tilsynelatende fra jordens overflate like etterpå. «Song 1» hørte jeg på Spotify-lista Midwest Emo Essentials, og jeg ble utrolig fascinert av gitarspillet. Jeg trodde også det var en instrumentallåt, men etter hele 2,5 minutter kommer faktisk vokalen inn. Albumet ble fjernet fra Spotify, men er nå tilbake i remastret versjon under navnet Tommy Boys Remix. Alle låtene her er verdt et studie.
Owen – The Sad Waltzes of Pietro Crespi
– Crespi Owen er soloprosjektet til Mike Kinsella fra American Football. Denne låta var faktisk den første jeg plukket da jeg begynte å høre på emo-relatert musikk og stemte gitaren til DADGAD (tonene på strengene). Derfor var også de aller første demoene og forsøkene mine på å lage musikk i denne stilen i denne stemminga. Senere har vi hoppet over på andre alternative stemminger. American Football med kassegitar – det er ikke så dumt, det.
Spielbergs – Five on It
– Apropos Norges beste band: Spielbergs har vært en av våre absolutte favoritter siden vi startet bandet. «Five on It» oppsummerer alt som er kult med dem. Power emo! I oktober 2022 fikk Probleman muligheten til å spille vår første konsert som support for dem. Det var stort for oss, som til da bare hadde gitt ut en liten EP og ikke helt funnet ut av ting og tang. Takk for muligheten, Spielbergs!
Vær den første til å kommentere