Sist i mai ga bandet Lonely Crowd ut sitt tredje studioalbum, By the Time You Read This, som vi anmeldte her i disharmoni. Det er hele 14 år siden det forrige albumet The Not-so-Great Britain kom ut. Vi har intervjuet frontfigur, låtskriver og musiker i Lonely Crowd, Stig Jakobsen.
I intervjuet får vi blant annet svar på hvorfor det tok så lang tid mellom de to albumene og om hva som har inspirert ham i låtskrivingen. Han kommer også med en avsløring: Når Lonely Crowd spiller live høres det ut som «Beck på syre.»
Les vår anmeldelse av By the Time You Read This
Gratulerer med nytt album! Hvilke følelser sitter du med nå når albumet endelig er ute?
– Å lage et album er som å ha lagt ut på en skitur du ikke helt har krefter til, men på et tidspunkt innser at du har gått så langt at det er for sent å snu.
Det har gått 14 år fra The Not-So-Great Britain til By the Time You Read This. Har dere holdt spillingen ved like, eller har det vært en lang pause uten at dere har spilt sammen?
– Vi var spredt for alle vinder, i og med at jeg hadde flyttet til Tromsø. Jeg hadde heller ikke tenkt til å gi ut noe mer. Men så kom korona. Og så ble det etter hvert et mål i seg selv å få til noe. Og et par av ideene begynte å låte bra, så jeg ble hektet og tok kontakt med gamle bandmedlemmer igjen. Og noen nye. Jeg er tilbake i Oslo nå, så det er lettere å spille sammen igjen. Vi hadde en liveopptreden sist fredag, som var særs oppløftende. Det blir nok mer.
– Det vi gjør live nå har utgangspunkt i en loop-maskin og en cello. Jeg så en gang Jarle Bernhoft spille med en sånn, og det låt som en studioinnspilling. Sånn blir det på ingen måte når vi gjør det. Kommentarene sist gikk på at det låt omtrent som “Beck på syre”.
Jeg så deg og bandet Picnic In Wonderland på slutten av 80-tallet i Trondheim, på slippkonserten for EP-en Pig Power. Kan du si litt om hvor du har bevegd deg musikalsk etter PIW og fram mot i dag?
– Vampire State Building var et band i Nine Inch Nails-gata, som spilte med gummidrakter og masse sjokkeffekter og pyro.
– Vampire State Building var et band i Nine Inch Nails-gata, som spilte med gummidrakter og masse sjokkeffekter og pyro. Vi fikk gjennombrudd svært fort, spilte på Roskilde i 1994 og ble oppløst etter å ha solgt ut Sentrum Scene i 1995.
– Lonely Crowd ble startet umiddelbart etter, og signert på Mega Records etter debutkonserten. Vi hadde én stor radiohit med “Jesus in the Pub”, som også høstet terningkast seks i Dagbladet. Men i stedet for å melke suksessen, dro vi til England og ble der i fem år. Til absolutt alle hadde glemt oss. Men materialet vi spilte inn i England ga oss fire VG-listehits og en ny vind.
Når skrev du låtene til albumet, har du hatt dem liggende lenge i skuffen, eller er det låter av nyere dato?
– Alt på “By the Time You Read This” er av nyere dato.
Hva vil du si er den røde tråden i låtene sånn rent tekstlig?
– Jeg tar oftest utgangspunkt i noe reelt. “The Performance” har f.eks. som utgangspunkt noe en kompis fortalte meg, om at han hadde en sterkt alkoholisert far, men at dette egentlig bare var et problem når han skulle være god forelder og møtte opp på skolen eller andre arenaer hvor familiepinligheten kom for en dag og det ble oppstandelse. Sangen er en historie om noen i samme situasjon, som til sin skrekk opplever at faren dukker opp akkurat idet han er i ferd med å avholde konsert på Kulturskolen.
Dere har med en cover av New Order-låten «Blue Monday.» På en skala fra 1-10 hvor glad er du i låten og i New Order?
– Når man jobber med tekster som tidvis er bekmørke, blir det ekstra viktig å komme med noe som løser opp stemninga. “Eternal Snow”, som er en harselas med skapelseshistorien, er en slik.
Jeg husker deg som skribent i Rock Furore og at du ofte hadde en god del ordspill og språklige finurligheter i omtalene dine. Det ser ut som du har tatt det videre i låttekstene dine, som i «Eternal Snow»? Kan du si noe om hvordan du skriver tekster?
– Når man jobber med tekster som tidvis er bekmørke, blir det ekstra viktig å komme med noe som løser opp stemninga. “Eternal Snow”, som er en harselas med skapelseshistorien, er en slik. Som med alle andre tekstene, var også den slik at det øyeblikket jeg hadde kommet på et konsept, så var det bare å rable i vei.
– Jeg utleverer ofte både meg selv og venner og opplevelser de har hatt i tekstene, men må, i likhet med Karl Ove Knausgård, dekke til hvem det egentlig handler om. Alt føles bedre når det er dønn ekte og jeg nesten er redd for å synge det.
– I utgangspunktet forsøker jeg å få det så nært og intimt at de som hører på begynner å gråte. Både i tekst og musikk. Jeg følte sånn sett at vi lykkes, da vi spilte live første gang etter skiva, og jeg så et par våte øyekroker i salen.
Videoene som er sluppet fra albumet er laget ved hjelp av KI. Det har vært en debatt rundt bruk av KI, hvor bl.a. tegneserieskaper Flu Hartberg har tatt sterkt til orde mot å bruke KI-bilder i pressen. Si litt om ditt ståsted der.
Det er mye ræl som blir gjort med KI, men det meste handler om at folk har for dårlig smak. Målet mitt er å vise at det går an å lage noe som blir nært og treffer en nerve.
Hva er planene framover for Lonely Crowd?
– Planen med Lonely Crowd har hele tiden vært å få til en låt som tar sånn av at jeg kan leve av den resten av livet. Det skjer neppe, men det gjør det på en måte verdt å fortsette. Jeg har en halv skive klar allerede, og fant ut at jeg nesten burde lage en til. Ikke minst for å få brukt den fantastiske ordspilltittelen: “I Wandered Lonely As a Crowd”.
Kan du velge ut noen låter som har vært med på å forme deg som låtskriver og musiker?
Thomas Dolby – Screen Kiss
– En låt som er så mørk og vakker at jeg får pustebesvær.
Talking Heads – Once in a Lifetime
– Sangen flyttet strukturer i hjernen min og fikk meg til å skjønne at galskap har en viktig plass i musikken.
The Beatles – A Day in the Life
Det første episke mesterverket jeg kom over.
David Sylvian – When Poets Dreamed of Angels
En ekstremt intrikat komposisjon som har gjort at jeg selv måtte heve ambisjonene for hva jeg gjorde.
Public Image Ltd. – Disappointed
En artist som lærte meg at det skjønne og det stygge i enkelte tilfeller lever utmerket side om side.
Vær den første til å kommentere