Jazz av høy klasse på Dokkhuset i Trondheim

Vurdering

Arild Andersen, Bugge Wesseltoft og Gard Nilsen på Dokkhuset og 07.03.26 5/6

Det var tre av Norges fremste jazzmusikere som entret scenen på Dokkhuset i Trondheim lørdag kveld. Det ble to fullsatte hus, noe de tre musikerne satte umåtelig stor pris på.

Litt spøkefullt sagt så er vel dette musikk som ligger så langt unna VG-lista som det er mulig å komme. Dette er avansert jazz og ikke akkurat musikk for «hvermannsen.» Alle disse tre har en bakgrunn i det eksperimentelle jazzuttrykket. I alder representerer de tre generasjoner, 40-, 60- og 80-tallsgenerasjonen. Alle tre var begeistret for å spille med de to andre. De har også spilt sammen tidligere og i andre konstellasjoner.

De kom sammen litt ved en tilfeldighet. Det var en uformell invitasjon til en 60-årsdag som var deres første anledning. Nå hadde de vært på en konsertturné i tre uker, og Trondheim var den siste opptredenen på denne turnéen. De er alle tre både musikere og komponister, og de spilte musikk som var laget av hver enkelt.

Musikk som krever noe av lytteren

Det var et visst spenn i denne musikken. Dette gjaldt både i stil, tempo og volum. Vi fikk noen melodiøse partier hvor de tre spilte tett sammen og laget klanger og rytmikk som virkelig svingte. Her kunne pianisten og bassisten spille både med hverandre og noe mot hverandre. Bugge Wesseltoft imponerte med lekende lette toner og flotte klanger til helheten.

Vi fikk også noen deler med solospill fra hver og en av disse. Den andre låten var i sin helhet en bassolo fra Arild Andersen. Han er kjent for myke toner og melodiøse spill. Det leverte han på Dokkhuset også, både i solospill og i samspill med de to andre. Det hørtes at han er god til å finne toner til resten av akkompagnementet.

Gard Nilssen hadde også et par trommesoloer. Han viste at han får slagverket til å lyde som et instrument. Dette var med både bruk av cymbaler og trommer. Han hadde en virkelig rask rytmikk i kombinasjonen av disse. Som batterist håndterte han også noe som ikke er i en bestemt rytme, men mer fri improvisasjon.

Bugge Wesseltoft imponerte med lekende lette toner og flotte klanger til helheten. Selv om det var melodiøst og virkelig svingende, så var det likevel hele tiden med rot i jazzmusikken. Vi var også litt innom folkemusikk, og på ekstranummeret ble det også romantiske harmonier. Bugge Wesseltoft brukte også en slange koblet til noe jeg tror var en mellotron. Denne blåste han i, og lyden lignet et munnspill.

Meritterte musikere

Den høyest rangerte på akkurat denne fronten er naturligvis bassist Arild Andersen. Han har vel fått omtrent det som er av utmerkelser innen norsk jazz. Dette inkluderer Spellemannspriser, Buddy-prisen og kommandør av St. Olavs orden.

Bugge Wesseltoft har også fått en del priser. Det er blant annet tre Spellemannspriser og Buddy-prisen. Sistnevnte henger veldig høyt.

Gard Nilssen er den yngste og har ikke rukket å få så mange priser enda, men han har fått Spellemannsprisen og ellers vært nominert til denne prisen flere ganger.

Alle disse tre har spilt med store navn innen norsk jazz, men også pop og rock. Arild Andersen har spilt med omtrent alt som kan krype og gå i det øvre sjiktet av norsk jazzmusikk. Det innebærer blant andre Karin Krogh, Radka Toneff, Jan Garbarek, Terje Rypdal, Nils Petter Molvær, Jon Christensen, Jon Balke og Tore Brunborg. Internasjonalt har det blitt både Stan Getz og Pat Metheny. Sistnevnte er en verdenskjent amerikansk jazzgitarist.

Gard Nilssen var sammen med Arild Andersen i det samarbeidet med Pat Metheny. Ellers har Gard vært fast trommeslager hos Susanne Sundfør og spilt med Thomas Dybdahl, i tillegg til norske jazzmusikere.

Bugge Wesseltoft har et bredt spekter av samarbeidspartnere. Naturligvis er det kjente norske jazzmusikere, men det er også sjangeroverskridende musikk, og dette er musikere innen elektronika, pop, rock, visesang og litt verdensmusikk. Her har samarbeidspartnerne vært blant de fremste i Norge. For folk flest er Bugge Wesseltoft mest kjent for sitt instrumentale julealbum fra 1997, It’s snowing on my piano. Denne musikken har han også turnert med i en årrekke.

Høyt teknisk nivå

Spilleteknisk så lå denne musikken opp mot de aller høyeste terningkastene. Underholdningsverdien syntes jeg kanskje lå litt under det. Du skal være rimelig godt inne i jazzen for å forstå denne musikken fullt ut. Den ble kanskje litt vel teknisk og oppstykket for meg. Det var jo musikk av tre ulike musikere som ble presentert. Det var vel ikke utarbeidet en musikalsk helhet for akkurat denne trioen. Jeg vil likevel presisere at det de gjorde, passet sammen.

PS: Både arrangøren Dora3 og de som drifter baren/restauranten på Dokkhuset, hadde en rimelig bra kveld. 😊