Jerry Harrison & Adrian Belew feiret Remain in Light

Løse, jamaktige versjoner av legacyen til Talking Heads stod på menyen i Oslo Konserthus da Jerry Harrison & Adrian Belew feiret Remain in Light sammen med Cool Cool Cool i Oslo Konserthus på ok vis. De innfridde de enorme forventningene våre bare delvis fordi noe av det rytmiske drivet, overskuddet og groovet var savnet. Derimot fikk vi også mye fra Fear Of Music på den positive siden.

Det elleve personer sterke bandet går rett på sak og starter med intet mindre enn «Psycho Killer» fra debutalbumet 77 til Talking Heads fra 1977 etter et supportsett fra oktetten Cool Cool Cool (en fortsettelse av funkbandet Turkuaz) som opplevdes både snodig og noe datert med en versjon av The Pretenders «Brass In Pocket» som åpenbart høydepunkt.

Den angstfulle, nervøse post-punk-klassikeren «Psycho Killer,» med delt vokal mellom kveldens to hovedpersoner Jerry Harrison og Adrian Belew, kommer i jamband-drakt og har dermed ikke samme kraftfulle effekt som når David Byrne anspent rusler inn på scenen med en ghettoblaster. En god låt er det like fullt.

«Crosseyed and Painless» med ex-Cool Cool Cools Josh Schwartz på hovedvokal gir tydelige David Byrne-assosiasjoner og fungerer bedre. Han bidrar også med baritonsaksofon til «Performs Remain in Light»- settet.

Aftenen gjennom opererer Harrison og Belew mye i sine egne bobler. Førstnevnte hele tiden dynamisk skiftende mellom gitar og keyboard som han trakterer på imponerende vis.

Fornyet interesse for Talking Heads

Belew mer som en mystisk, smilende trollmann på siden som legger på sine velvalgte riff. Men har noe av finessen og sikkerheten gått tapt?

Noen ganger svinger de seg med i koreografert dans med resten av gjengen. Disse øyeblikkene gjenkaller Talking Heads live-vitalitet og energi og frembringer smil på leppene våre.

De engasjerer også publikum til å reise seg tidlig i settet og senere til å synge med på a capellaen «Take Me To The River» som Talking Heads gjorde først på More Songs About Buildings And Food i 1978.

Ved å reise rundt å delta på visninger og intervjuer i forbindelse med nyutsendelsen av den Jonathan Demme-regisserte konsertfilmen Stop Making Sense har Harrison bidratt til å skape fornyet interesse for Talking Heads.

Disse konsertene han har holdt de siste årene sammen med gitaristen Adrian Belew kan også ses på samme måte selv om det er mer diskutabelt hvor vellykket det er.

Mannen som også var del i den legendariske The Modern Lovers-besetningen (Jonathan Richman, Ernie Brooks, David Robinson og Harrison) har stort ellers unngått rampelyset i senere tid, og det er fryktelig lenge siden de tre albumene hans solo eller som Jerry Harrison Casual Gods kom i henholdsvis 1981, 1988 og 1990.

Det var nemlig en noe blandet fornøyelse å bivåne Jerry Harrison & Adrian Belew med backing fra jam-bandet Cool Cool Cool gjennomgå det legendariske Talking Heads-albumet Remain in Light i Oslo Konserthus mandag 19. mai. Eksalterende og noe trist samtidig ettersom noe av vitaliteten synes å ha gått tapt også fordi backingbandet på ingen måte kunne matche fyrverkeriet Bernie Worell, Nona Hendryx, Busta Jones med flere som var med opprinnelig – som vi også kan bevitne i den fabelaktige konsertfilmen Stop Making Sense.

Selvsagt var det både gøyalt og inspirerende å høre gamle helter spille «Once In A Lifetime» i levende live. Det var imidlertid et klimaks i særklasse som de ellers ikke helt nådde opp til. Spesielt noen av blåsersoloene er stusselige og mangler det nerven og det overskuddet vi hadde håpet på. Strengt tatt savnet vi vel også en tydelig leder på vokal.

Tafatte versjoner

Det catchy, rullende lydbildet til Talking Heads klarer kveldens mannskap nemlig bare delvis å gjenskape.

Men det er tross alt moro og fint å høre låter som «Houses In Motion», » Slippery People,» hvor Cool Cool Cool hovedvokalist Sammi Garret leverer høvelig godt, «Born Under Punches (The Heat Goes On)» og «I Zimbra» i konsertformat.

«Rev It Up» fra 76-åringen Jerry Harrison Casual Gods – uten Belew- fungerer også og mottas veldig bra. Bassisten var fremragende.

Man skal ikke være for streng med gamle hedersmenn som dette, men enkelte av versjonene opplevdes noe tafatte. De aldrende herrene lar oss ta del i sentral musikkhistorie som preget og fargela vår barn- og ungdomstid. Talking Heads har dessuten  – med suksess – vært inkludert i de fleste DJ-sett undertegnede har spilt.

Det ble også litt feil at man ikke kunne danse til denne musikken. Så fort noen forsøkte kom Pro-Sec og så til at de satte seg ned.

Personlig hang jeg meg litt opp i den åpenbart dyktige, men likevel noe malplasserte trommisen Michelangelo Carruba som etter min mening slo for hardt og manglet et passende groove. Han kom i grunnen mer til sin rett på King Crimson-låten.

King Crimson-låt

Belews øyeblikk under lyskasterne med «Thela Gun Ginjeet» føltes som et sidespor utenfor kveldens fokus selv om den isolert sett var grei. Litt rart var det kanskje også med en King Crimson-låt inn i det hele selv om den var der av forståelige grunner.

Det var befriende når «Life During Wartime» kommer etter det.

Spesielt tam var Al Green- låten «Take Me To The River» som avsluttet hovedsettet.

Ekstranumrene «Drugs» og » The Great Curve» tar oss ut av den frustrasjonen og rastløsheten og fullender en passe trivelig aften.

Selvsagt er det staselig med konsert i Oslo Konserthus. Denne gangen var det kanskje ikke helt optimalt?

I et lokale som tilbød god akustikk, men ikke tilrettela for dans føltes det som disse hektende låtene bare delvis ble ytt rettferdighet. Lyden opplevdes også noe skarp.

Det var på ingen måte noe bortkastet aften i Oslo Konserthus, men heller ikke en opplevelse som virkelig rykket tak i oss på aller beste vis. Vel investert tidsfordriv var det dog. Gleden ved gjenhøret av en rekke kjente og kjære låter og å se ungdomshelten Jerry Harrison live og enkelt låtenes slitesterkhet gjorde det virkelig verdt å være der.