Musikeren Joshua Zero driver sitt musikk- og kunstprosjekt med base i London. Prosjektet er i utgangspunktet et enmanns-prosjekt hvor han bytter ut musikere fra gang til gang.
Sjangermessig har han sugd til seg mye fra både indie- og alternativ-scenen, men han har også vært inspirert av grunge og punk. I 2022 ga han ut EP-en zero fools og i fjor kom debutalbumet zerocore, utgitt på Oslo-baserte Backpack Records.
I intervjuet forteller han oss mer om prosjektet sitt, hva han vil med det og om hva han har latt seg inspirere av i oppveksten og fram til i dag.
(Oversatt fra engelsk: Ådne Evjen)
Kan du først fortelle hvem Joshua Zero er i musikkverdenen?
– Joshua Zero er et enmanns-kunstrockprosjekt med en roterende rollebesetning. Alle sangene er skrevet og spilt inn av meg, Joshua Zero, og deretter fremført med forskjellige venner og musikere, for å gi hver hver låt en frisk følelse og en unik lyd. Ettersom vi kommer til å ha nye folk i bandet hver gang jeg opptrer, så føler jeg at hver gig blir som å starte med blanke ark. Det setter jeg enormt stor pris på.
– Alle sangene er skrevet og spilt inn av meg, Joshua Zero, og deretter fremført med forskjellige venner og musikere, for å gi hver hver låt en frisk følelse og en unik lyd.
Når og hvordan oppdaget du musikk og hva fascinerte deg med den?
– Jeg har alltid vært interessert i musikk så lenge jeg kan huske. Mamma pleide å høre på mye Bowie og Oasis da jeg vokste opp, og faren min var en stor fan av klassisk musikk, så jeg har alltid vært omgitt av mye musikk. Da jeg var 10 år, husker jeg at jeg fikk Hot Fuss av The Killers og American Idiot av Green Day. Disse platene var sentrale for at jeg lager musikken jeg lager nå. Jeg tror jeg skrev min første sang på den tiden, om en jente på skolen min. Jeg hadde også en fetter som ga meg iPod-en sin en gang da jeg var 12. Den inneholdt massevis av britisk og amerikansk indie: The White Stripes, Blink182, Arctic Monkeys, Libertines, Bloc Party etc. Det var ca rundt 2009 og den type musikk begynte å «dø ut.» Men jeg har alltid vært investert i fortellingen om musikk, og å lage settinger kun ved hjelp av lyd. Det er det jeg først og fremst jobber med.
Når begynte du å spille og synge og hva opplever du gjennom denne måten å uttrykke seg på?
– Jeg begynte å spille piano da jeg var seks år og prøvde ulike instrumenter til jeg kom til gitaren da jeg var 10 – rundt min Green Day-periode. Å spille gitar var så enormt for meg, det var et instrument jeg endelig klikket med. Jeg spilte hver dag i foreldrene mine sin garasje. I flere dager spilte jeg riff og prøvde å «shredde» som når Jimi Hendrix spilte nasjonalsangen, eller prøvde å lære meg Marilyn Manson-licks. I tillegg begynte jeg å lage looper med fine harmonier og akkorder med loop-pedalen min. Loopingen bidro til å utvikle mitt øre for lagdeling og utvikling av sangarrangementer. En ferdighet som jeg synes er superundervurdert, «hvordan kan jeg identifisere problemene/de stygge lydene i musikken som jeg har laget?» Og er du i stand til å identifisere og bytte dem med gode lyder, så har du kommet ganske langt. Ved å bruke min begrensede idé om hva musikk var, kunne jeg faktisk lage musikk. Det var veldig kult!
Har du hatt noen mentorer eller idoler som har vært viktige for ditt eget kunstneriske utvikling? Hvem, og hva lærte du i så fall av dem?
– Jeg hadde ingen infrastruktur for ny musikk rundt meg da jeg var tenåring, men jeg kunne alltid stole på mine musikalske helter når det gjaldt inspirasjon. Jeg ville bare se musikkvideo etter musikkvideo på YouTube eller TV og suge det hele til meg som en svamp. Jeg var veldig tilbaketrukket som tenåring, og det å lage musikk føltes ensomt og – til en viss grad – deprimerende. Vi hadde bare ett spillested som var en 30-minutters kjøretur unna der jeg bodde, og det var først og fremst coverband som spilte der, så jeg dro aldri dit. Jeg husker jeg dro til universitetet i Leeds i Yorkshire og så et gjør-det-selv-show for første gang, og det blåste meg av banen. Jeg tenkte «oh my god, kan du bare gjøre sånne konserter? Er dette hva ekte punk er?» Siden da har jeg bare jobbet etter DIY-metoden, gjort spillejobber og omgått folk som gjør det samme. Det har nok vært det beste for min utvikling. Du starter bare der du er, og bygger det videre. Det er slik scener utvikler seg, og det er slik musikkfellesskap dannes, så det beste du kan gjøre er å være rundt mennesker som lager kunst og musikk og hente inspirasjon og lærdom fra dem.
Hva er zerocore?
– zerocore er mitt første album. Det er en musikalsk og lyrisk refleksjon av hvordan jeg så på livet mitt akkurat da. Jeg ønsket at debutalbumet mitt skulle være et utgangspunkt for all musikken jeg skulle gi ut, og jeg ønsket å fange noe av gleden i livet mitt fra da jeg var 15 – 25 år. Det ble spilt inn i et par forskjellige studioer, ett med en produsent jeg har jobbet med før og ett i Waste Store i Hackney. Jeg oppkalte albumet etter dette tredelte eposet som du finner på slutten av albumet. Det er en «crazy» trilogi som jeg syntes var kul og «josh sounding» pluss at jeg følte jeg hadd nådd en ny høyde når det gjelder låtskriving. Jeg måtte gi det respekt ved å navngi albumet etter det.
Fortell oss om ditt forhold til
J.G. Ballard/bilulykker
– Vel, som en grotesk vri på skjebnen har den siste sangen på albumet, Zerocore 3, en lyrisk passasje som jeg hentet fra boken Crash skrevet av JG Ballard. Kort tid etter å ha skrevet og spilt inn den, var jeg faktisk i en alvorlig bilulykke som forandret livet mitt. Jeg ble innlagt på sykehus med noen ganske alvorlige skader og det var like før albumet ikke ble utgitt. Det var mens jeg var på turné og fremførte David Bowie-sanger, og på den tiden hadde jeg jobbet med en egen visuell kampanje for albumet som ble avlyst etter ulykken. Men i fjor, til tross for av at jeg gikk på krykker og på tross av legeanbefalinger, dro jeg ut på Europa-turné og spilte den sangen sammen med de andre. Jeg gjorde faktisk fire turneer i fjor, til tross for at jeg fortsatt var i rekonvalesens etter skadene mine. Så, ja, det er en ganske spesiell kobling der.
Rytme/harmoni
– Jeg antar at dette er to gode musikalske egenskaper å ha spikret i ditt musikalske repertoar. Harmoni er alltid noe som virker så illusorisk for meg, som Debussy, hva i helvete slags dop gikk denne fyren på?! Det er så mange regler i harmoni også, og det å forstå hvordan den matematikken fungerer gir meg mye hodebry.
– Jeg liker grunge, jeg likte Melvins og Nirvana, The Jesus Lizard etc, da jeg var tenåring og tidlig i 20-årene.
Grunge
– Jeg liker grunge, jeg likte Melvins og Nirvana, The Jesus Lizard etc, da jeg var tenåring og tidlig i 20-årene. Nå for tiden tror jeg at jeg faktisk foretrekker noe litt tyngre. Som black metal eller thrash, eller gal mathy nu metal. Jeg tror den feilaktige oppfatningen av Kurt Cobain virkelig surnet hele greia og har medført en grotesk feilerindring av hva bevegelsen skulle være, en voldsom og grundig reaksjon på umenneskelige samfunnshendelser og kapitalisme. Dave Grohl er nå den største/kanskje rikeste mannen innen rock med yacht-rock-prosjektet, Foo Fighters. Og det passer egentlig ikke med de ville skrikene til en suicidal narkoman, så grunge i dag har nok utspilt sin rolle.
Autotune
– Jeg elsker det, og kan ærlig talt ikke få nok av det. Jeg har en Boss VE20 som har en flott autotune-innstilling og jeg har den med når vi spiller live. Det er noe med at den gjennomtrengende klangen er så poppunk og angsty og kul og futuristisk. Jeg kan egentlig ikke forklare hvorfor jeg elsker det så mye, hahaha. Jeg tror egentlig jeg elsker det autotune representerer.
Skriking
– Å skrike er flott, jeg skulle ønske jeg kunne gjort det bedre, min neste plate med definitivt mer skriking og mer autotune på den enn Zerocore. Selv om «My New Room» på albumet har et ganske fint innslag av det. Jeg skriker live også, jeg kan ikke la være, det er litt som en hund som bjeffer av spenning. Men en ting jeg synes er tøft er når folk driver med guttural vokal, Som den Suicide Silence-videoen.
Råhet vs sentimentalitet
– Musikken min inneholder litt av begge deler, men jeg tror at denne plata har en mer sentimental vibe. Jeg tenkte mye på barndommen min og mine første romanser og prioriterte disse opplevelsene på albumet i motsetning til de mørkere opplevelsene i livet mitt. Egentlig foretrekker jeg generelt sett «råere» musikk og jeg tror at musikken min vil gå mer i den retningen, nå etter trafikkulykken.
Nostalgi
– Jeg tror nostalgi er ganske farlig for å være ærlig.
Ærlighet
– Ærlighet varer lengst. Ærlighet i forholdet til vennene dine, i tekstene dine, i følelsen du føler når du spiller. Respekt for sannheten er åpenbart superviktig i vår nåværende globale situasjon hvor markedsførere, annonsører, media og våre myndigheter lyver for oss hele tiden. Ærlighet i musikk er det som får folk til å begynne med det, og det skaper rom for at nye, unik, individuell kunst skal blomstre.
London
– Beste byen i verden, kanskje nest etter Tokyo. Men jeg er født og oppvokst der, så jeg er partisk, haha.
Fortell oss om Backpack Records og hvordan du ble involvert med dem?
– Backpack Records er et flott DIY-selskap fra Oslo, Norge. Jørgen har lagt ut en haug med flott musikk og var raus nok til å gi meg en sjanse på labelet hans! Vi møttes gjennom en produsent som jeg nevnte tidligere, Bob Cooper, som spilte inn mye av albumet i Castleford med meg. Vi matchet godt, hadde mye til felles, og jobber for tiden med planer for 2025 sammen.
Kan du velge ti låter som på en eller annen måte har vært viktig for deg som musiker og fortell oss hvorfor?
– Å, herregud! Ok, her er noen flotte sanger i uspesifisert rekkefølge:
Unsung – Helmet
– Denne sangen er flott og inspirerte stemningen for «om song» på albumet mitt. Det er bad ass og jeg elsker det!
I Trawl the Megahertz – Prefab Sprout
– Det er et massivt, vakkert dikt som er omtrent 20 minutter langt, og det er seriøst emosjonelt og vakkert. Diktet tror jeg faktisk er skrevet av en som holdt på å bli blind og ordene er fragmenter fra radioprogrammer.
Teenage Wildlife – David Bowie
– En undervurdert Bowie-klassiker med en legendarisk gitarsolo av Robert Fripp. Denne er etter min mening kanskje bedre enn «Heroes».
Agony – Yung Lean
– Yung Lean rocker greit. Han er kul som faen, og denne sangen er så vakker. Jeg hørte mye på den etter bilulykken.
Violent Crimes – Kanye West
– Denne sangen er så hjerteskjærende. Folk hater Kanye, men jeg er glad for å legge fortiden til side denne fordi han har laget så mye musikk som forandrer verden på ekte, og han fortjener honnør for det. Dessuten er dette albumet så rått at du ikke kan la være å bli imponert over frimodigheten til hans kreative vedtak i denne tidsrammen.
Kilche no rasan – The Cabs
– En stor inspirasjon for albumet mitt var dette japanske bandet og mye J Rock fra 90-tallet. Morsomt nok brukte jeg mange år av livet mitt på å prøve å lage et unikt lydbilde for meg selv, bare for å finne ut at japanerne allerede hadde gjort det for 30 år siden. Men matematikk-emoen er upåklagelig.
Long Season Live – Fishmans
– Nok et japansk band her, med et 40-minutters eterisk epos. Da jeg hørte sangen ble jeg besatt av den. Jeg lyttet til den hver dag i en slags transe, det var så vakkert. Sangeren døde dessverre kort tid etter denne innspillingen.
Before Today – Everything But The Girl
– Big banger, elsker stemningen, ikke så mye mer å si om det, sjekk den ut.
Liberate – Slipknot
– Ok, litt useriøst her, men i helvete for et flott band. Hvert medlem spiller så tight her. Blandingen er perfekt, ytelsen er perfekt, ferdighetene er utrolige. Jeg vil hevde at hele albumet er en perfekt 10, kanskje det beste debutalbumet noensinne.
Zerocore 3 – Joshua Zero
– Ja, jeg legger hodet mitt på blokka her. Ikke bare beskriver denne sangen livet mitt fra den dagen jeg ble født, men den identifiserer alle mine livsmål. Den forutså til og med fremtiden min og forandret livet mitt, så jeg måtte gi den litt ære, hahaha.
Vær den første til å kommentere