Bak dagens luke venter brødrene Erik og Erlend Lånke Solbu fra Anti-Lam Front. Dagens artistspørsmål er signert Spurv.
Til årets julekalender har vi stilt 24 norske artister den samme spørsmålsrekken, samt gitt et felles oppdrag om å lage et spørsmål som ble sendt videre til en annen artist. Artisten som fikk spørsmålet fikk vite hvem som hadde stilt det, mens den som stilte spørsmålet ikke vet hvem som fikk det. Låtene som nevnes finner du i spillelisten på bunnen av saken.
Anti-Lam Front er et Trondheim-basert band med en intens motvilje mot lamhet. I tillegg til brødrene Lånke Solbu (Erlend: vokal/bass, Erik: bass/vokal) består bandet av Eskild Halvorsen Næss (vokal/gitar), Øyvind Sarheim (gitar/vokal) og Elling Finnanger Snøfugl (trommer/vokal). Siden 2015 har de gitt ut en rekke singler, og albumdebuterte i år med det fiffig titulerte albumet «Tidlig Anti-Lam Front». Plata ble gitt ut i samarbeid med Big Day Records. De har i tillegg bidratt med sporet Det e ingenting som hete dverg på samleplaten 2018: Pønk i Norge.
Hva fikk deg til å starte med musikk, hvilken låt mener du representerer dette best?
Erlend: Det var vel aldri noe reelt alternativ å ikke holde på med musikk, begynte i barnegospelet pappa leda da jeg var fire-fem år, og var tidlig interessert i både gitar og piano. Men det var nok først og fremst Bon Jovi som gjorde meg ivrig på å starte band, og den første låten vi opptrådte med – som niåringer – var You Give Love A Bad Name. Antrekket var selvfølgelig steinvaska, hullete dongeri.
Si litt om veien mot din sjangerretning, har du en låt som passer denne beskrivelsen?
– Dette høres kanskje provoserende glakristent ut, men jeg kjenner meg ikke igjen i opplevelsen av å «ha en drittdag».
Du kommer hjem, har hatt en drittdag, setter deg i sofaen og setter på låta: …
Erlend: Dette høres kanskje provoserende glakristent ut, men jeg kjenner meg ikke igjen i opplevelsen av å «ha en drittdag». Hvis jeg hadde gjort det hadde jeg nok satt på Rancid med Old Friend, verdens mest uforskamma catchy låt – hvis du hører på den og fortsatt er sur er det bare å gi opp håpet.
Det er juletid og veldig mange har jo en favorittlåt i den anledningen, hva er din?
Erik: O come all ye faithful er ei fin låt, og Bad Religion gjorde en versjon av denne på juleplata de ga ut i 2013. For øvrig er jeg ikke så voksen at jeg har høytidsrelatert musikksmak.
Hvilken låt og hvorfor hadde den reddet verden fra en undergang?
Erlend: Verdens undergang kommer før eller siden, ingen låt kan gjøre noe med akkurat det – men NOFX’ mesterverk The Decline hadde vært det perfekte lydspor. Siden verdens undergang sannsynligvis blir en traurig opplevelse for alle involverte er det sikkert en god idé å kompensere litt med å høre på verdens aller beste sang. Tematisk er den også perfekt, og i tillegg varer den i 18 minutter, det kan jo hende verdens undergang trekker i langdrag.
Har du en favorittlåt utenfor din egen genre, eller på utsiden av egen komfortsone?
Erlend: Jeg er veldig glad i de to første platene til Eminem, om det ikke er utenfor komfortsonen er det vel ikke nødvendigvis det første jeg forteller til folk jeg møter. Og jeg er ikke mer voksen enn at favoritten fortsatt er Drug Ballad.
Hvilken låt ville du hørt på månen?
Erik: Jeg hadde sannsynligvis vært litt høy på meg sjøl hvis jeg faktisk hadde landa på månen. For å veie opp for selvtilfredsheten hadde jeg satt på I hate myself med 88 Fingers Louie.
Om du kunne velge hvilken som helst artist å synge en duo med, hvilken artist hadde du valgt og hvilken låt skulle dere covret?
Erlend: Aimee Allen i Interrupters! Elsker stemmen hennes. Vi skulle gjort en skatepunkcover av Landlocked Blues – i utgangspunktet verdens kanskje vakreste duett (Conor Oberst/Emmylou Harris), men alle gode melodier blir som kjent enda litt bedre med galopperende trommer. Hvis Aimee ikke har tid er Ida i Blomst et soleklart førstevalg her til lands.
Spørsmål fra Spurv: «Hva er den beste coverinnspillingen du vet om?»
Erlend: Jeg vet ikke hvilken coverinnspilling jeg synes er best, men jeg vet hvilken som har betydd mest for meg, og det er Hi-Standards versjon av California Dreaming. Låta åpna «Survival of the Fattest», den smått legendariske samleplata Fat Wreck Chords ga ut i 1996, og ble mitt første møte med punkcoversjangeren. For ei åpenbaring – plutselig forsto jeg at alle gode melodier som noen gang hadde blitt laga ville bli enda bedre over trommer som galopperer i 220 BPM. Det synes jeg vel egentlig fortsatt.
-Jeg hadde sannsynligvis vært litt høy på meg sjøl hvis jeg faktisk hadde landa på månen. For å veie opp for selvtilfredsheten hadde jeg satt på I hate myself med 88 Fingers Louie.
Deres spørsmål til en annen artist i denne julekalenderen: «Hvilken låttekst skulle du ønske at det var du som hadde skrevet?»
Deres svar på eget spørsmål: «Her må jeg gå til et av mine to store låtskriverforbilder, Chris Hannah i Propagandhi (Fat Mike i NOFX er det andre). Han er en mester til å skrive rasende samfunnskritikk uten å være humørløs eller gå i klisjéfella, og har en språklig musikalitet som er beint frem gåsehudfremkallende. Velger The State-Lottery, en klassisk pønktekst der Hannah får sagt så mye, og sagt det så godt, med relativt få ord.»
Hva er årets låt for deg?
Erlend: Det har vel ikke vært noe fantastisk år for nye punkutgivelser, men jeg synes Alkaline Trios nye plate overraska positivt. I Can’t Believe er en umiddelbar klassiker!
Vær den første til å kommentere