Kan det finnes et Mew uten Jonas Bjerre?

Det var spørsmålet som dirret i luften onsdag 3. desember etter at den danske kvintetten hadde tatt avskjed med sitt publikum på Sentrum Scene i Oslo.

For de andre bandmedlemmene hadde annonsert at “The Farewell Shows” bare var et farvel med Jonas Bjerre og at de skulle komme tilbake! Uten englestemmen som for oss er og har vært det mest karakteristiske og gjenkjennelige med bandet med utspring fra Hellerup utenfor København.

Riktignok hadde Bjerre selv takket for interessen vi hadde vist for deres lille, merkelige band. Men at disse sleeper-blokes (et uttrykk for anonyme bandmedlemmer, med utgangspunkt i de tre mennene bak frontkvinnen Louise Wener i den engelske gruppen Sleeper) skal fortsette uten sitt tydeligste kjennemerke føles rett ut sagt bisart. Tross at de mest innbitte fansene og lesere av for eksempel Samtiden visste dette i forkant.

Sågar sluttet gitarist Bo Madsen i 2015. Mads Wegner med bakgrunn fra bandet til Anne Linnet overtok. Det gjenstående Mew var da trommeslager Silas Utke Graae Jørgensen utover Bjerre. Bassist Johan Wohlert hadde da allerede sluttet i 2006 flere år tidligere, men kom tilbake i 2013.

Men merkelige ting har skjedd før, se bare til Genesis, Pink Floyd, Journey, AC/DC, Linkin Park, Van Halen, Black Sabbath, Deep Purple, Iron Maiden med flere.

Tankevekker

Har musikkbransjen blitt så hard og vanskelig at man ikke lenger kan reetablere seg med nye navn, men må tviholde på det gamle tross mannefall?

Men la oss gå over til å snakke om selve konsertopplevelsen som nå altså ikke ble et vemodig farvel, men snarere en forundring og en tankevekker. Har musikkbransjen blitt så hard og vanskelig at man ikke lenger kan reetablere seg med nye navn, men må tviholde på det gamle tross mannefall?

“Reprise” innleder aftenen, en oppsummering av melodiene på albumet No More Stories Are Told Today, I’m Sorry They Washed Away.

“Lift Your Head, Don’t Forget You Are Loved,” synger den nå 49-år gamle vokalisten og med dette positive budskapet lokkes vi inn i hans episke små filmer og tekstlige skildringer av mareritt med mer. Håp, fantasi, forestillingsevne og dualiteten feiring og mørke.

Det er en slags kunstrock eller progrockinfluert indie-pop med symbolisme og drømmer som lyrisk bakteppe snarere enn noe mer konkret. Svøpende atmosfærisk musikk som veksler mellom myke ballader og mer voldsomme rockpartier.

Mer enn noe annet er det den utenomjordisk vakre, lyse stemmen som drar oss inn. De visuelle effektene understreker og får frem sangenes tekstlige univers på et forunderlig, forbausende nivå. Noen er gamle, men står seg godt likevel.

Popdrama

Intrikat, ekspansivt popdrama og skimrende atmosfærisk stemning var det vi fikk servert fra hele tidsspennet gruppen har vært aktive.

Intrikat, ekspansivt popdrama og skimrende atmosfærisk stemning var det vi fikk servert fra hele tidsspennet gruppen har vært aktive. “I should have been a Tsin-tsi (For You)”, deres aller første singel, var andre låt blant ekstranumrene.

“The Wake Of Your Life” fra Visuals (2017), deres siste album med den nåværende konstellasjonen, kommer midtveis som niende låt. Naturligvis er DET aller mest fra klassikeren And The Glass Handed Kites.

I bakgrunnen er de særegne visuelle illustrasjonene til Bjerre, dyr og natur i mange ganger surrealistisk sammenføyning. Enorme sjiraffer i skogen i dårlig vær, fiolinspillende rotter. Også her kommer underbevisstheten til uttrykk.

Søren Møller er med live på keyboards og er den som bidrar til å dra i gang stemningen blant publikum flere ganger med å oppfordre til klapping. Bjerre er nemlig fortsatt en innadvendt sanger som ikke fjesker for publikum eller flørter unødvendig. I skarp kontrast til den nesten pompøse pretensiøsiteten som kan komme til uttrykk i tekst og melodi. Han er høflig og sier “Tusind takk” gjentatte ganger og passer også på å takke for interessen vi har vist for bandet. Ellers konsentrerer han seg om vokalen og noen ganger gitar.

Svarte t-skjorter og jeans

Det var altså en fin, men også litt selsom avskjed eller farvel. Stemningen var god, men tok aldri virkelig helt av.

For å riktig understreke anonymitets-poenget mitt er alle bandmedlemmene kledd i samme svarte t-skjorte og jeans, mens Bjerre også i sort har litt løsere gevanter.

Litt underlig var det å få duetten “Symmetry” med Becky Garrett på pictogram i bakgrunnen. Kunne de ikke heller hatt med seg en turnerende sangerinne? Vel, egentlig låt det faktisk ganske fint sånn det var også.

De fire ekstranumrene er høydepunktet og spesielt “Am I Wry? No” og ennå mer “Comforting Sounds” gjør inntrykk. Først den melodiske reverseringseffekten de så vellykket også brukte videre på “And The Glass Handed Kites”. Effektiv langstrakt nostalgi om å vokse opp og legge barndommen bak seg. To av deres absolutt sterkeste låter.

Alle gjør jobben sin nemt og fint som de profesjonelle musikerne de har utviklet seg til å bli.

“Comforting Sounds” var det siste vi fikk høre med Jonas Bjerre i Mew i Oslo. Om det nå blir mer Tachys sammen med Tobias Wilner fra Blue Foundation, Apparatjik med Magne Furuholmen eller noe helt annet gjenstår å se. Det var altså en fin, men også litt selsom avskjed eller farvel. Stemningen var god, men tok aldri virkelig helt av.

Bildegalleri: Luis Benitez Ruiz