– Å ha en jobb ved siden av musikk gjør det tryggere å skape noe, jeg trenger ikke livnære meg på musikken, mener Karen Jo Fields som er ute med sitt fjerde album This Is No Time på Voices of Wonder.
This Is No Time byr på vakker, flerbunnet popmusikk som tematiserer hennes indianske bakgrunn, men også vanskelige ting som avmakt, det å gi slipp på fortiden, og av mer positiv karakter også drømmen om å gi slipp på noe for noen. En form for singer/songwriter-pop med elementer av folk, jazz og country. En bærende kraft og et senter i det hele er hennes nydelige harmoniske stemme, men også de fengende melodiene fanger lytteren.
I dette intervjuet med disharmoni forteller hun om hvordan musikk har vært en måte for henne å kommunisere med faren, bevisstheten det å tilhøre en minoritetskultur gir, innflytelsen fra Sing Out/Up With People-bevegelsen og om friheten ved å slippe å skaffe et levebrød av musikken.
Når og hvordan oppdaget du musikk og hva var det som gjorde deg så lidenskapelig opptatt av den?
– Hjemme, med musikk rundt meg, tenker jeg. Jeg savnet nok faren min etter at vi flyttet til Norge og ville nok imponere ham med å skrive egne låter, spille slik som han gjorde.
Hvilken musikk var du omgitt av i oppveksten?
– Mammas plater. Beatles, Abba, Cat Stevens, Olivia Newton-John. Mitt påfyll etter hvert var Fleetwood Mac, Led Zeppelin, men også masse ulik pop.
Hvilken rolle og funksjon har musikk i livet ditt i dag?
– Musikk rammer inn livet mitt.
Hva har vært dine største og viktigste opplevelser med musikk så langt i livet?
– Vanskelig å si. Å skrive min første låt. Jeg kunne ikke noe mer gitar enn akkurat det som ligger i innspillingen nå på «High and Deep», men jeg spilte frem et fingerspill, lette frem tonene jeg ville ha fra gitaren og øvde dag og natt for å få det til. Jeg hadde drømt melodien i forkant, skrev i halvsøvne, rett og slett. Det tror jeg mange musikere gjør. Jeg kan enda ikke spille en skala i dag, og legger gitaren gjerne over på noen andre. Det er ikke viktig for meg å kunne vise at jeg kan spille et instrument.
Når begynte du selv å spille og hva var det som fenget med denne måten å uttrykke seg på?
– I 6-7 årsalderen, på piano og gitar. Pianoet er åpent og oversiktlig. Matematikk, på en måte. En veldig kontrollert vei inn i musikken, kanskje. Vi hadde et gammelt Steinway fra min oldemor på morssiden, vi vokste opp i generasjonsbolig, jeg og søsteren min. Alle barn forsker på lyd, melodi, klang og dynamikk. I Arizona fikk jeg nok høre mye at pappa spilte gitar og ble glad i det lydbildet. Ikke minst sang. Barn synger hele tiden, hvis man ser etter det. Det er en naturlig måte for oss å være på fra vi er små. Jeg fikk en ekstra dose hjemmefra.
Regi: Rune Normann Lamøy
Hvorfor vokal, gitar og tangenter?
– Fordi det var tilgjengelig i barndommen sikkert. Sang står meg nærmest, og jeg ville skrive egne ting. Det er fint å kunne akkompagnere seg selv, ikke være avhengig av andre for å skrive låter.
Hvor opptatt er du av det tekniske utstyret?
– Det får noen andre ta seg av. Deilig med folk som ikke tar av på å snakke om det med meg, men som skaffer det de mener er best for studio og scene.
Hvorfor popmusikk og visesang?
– Visesang føler jeg ikke at jeg driver med, pop stemmer nok mer. Jeg kunne ha likt å synge mere varierte ting, men får skylde på lungene. Hører på mere rocka uttrykk enn jeg klarer å synge selv.
Du har vokst opp innenfor Sing Out/Up With People-bevegelsen hvor også dine foreldre møttes. Foreldrene dine har derfor også ulik bakgrunn; henholdsvis norsk og amerikansk. I tillegg er din oldefar cherokeeindianer. Fortell litt om hvordan du har blitt påvirket av at du har hatt av denne tverrkulturelle og religiøs-musikalske bakgrunnen?
– Noen religiøs musikalsk forbindelse opplever jeg ikke at jeg har hatt. Det var nok slik da foreldrene mine var unge, under Sing Out, men Up With People sluttet å ha en kristen link før jeg ble født tror jeg. Vi var vertsfamilie ofte, for studenter som tok et friår og reiste med dem, og det var spennende å få verden inn over dørterskelen.
Kan du si litt mer om din fars bakgrunn?
– Dette med et blikk på min fars slekt handler kanskje om hvilket menneskesyn man får, av å bli oppmerksom på brudd på menneskerettigheter tidlig og at det var min egen slekt. Den gang endret de navnene sine så de kunne bli “hvitere”, for eksempel. Det er et mønster bakover i slekta med interkulturelle ekteskap, men det er de private og personlige historiene jeg er opptatt av. Min tippoldefar hatet å hogge ved fordi man visste aldri om man overlevde natten, sa han. Så hvorfor slite seg ut i forkant. Rufus Fields fikk slag og døde en dag ved hoggestabben, ironisk nok, slik det sto i hans dødsannonse. Han hadde giftet seg med Carolina Tennessee, som hun kalte seg. Vet ikke hva hun het før hun endret navnene sine til statene hun kom fra. Farfar og oldefar snakket navajo ved siden av engelsk og hadde tilknytning til Hopi og Zuni- reservatene/kulturene i Arizona og New Mexico. Les The Trail of Tears, The Indian Removal Act, av “de fem siviliserte stammene” fra 1830. Vi har vår mørke historie med våre samer og verden er full av folkeslag som blir undertrykte. – Jeg jobber med barn hver dag og er opptatt av å formidle verdier og kreativitet som gir glede. Mange viktige spor settes i barndommen.
– Det gjør noe med et barn å få den historien inn. Mine besteforeldre hadde sine historier fra andre verdenskrig. Jeg jobber med barn hver dag og er opptatt av å formidle verdier og kreativitet som gir glede. Mange viktige spor settes i barndommen.
Hva skiller Karen Jo Fields i dag fra musikeren som debuterte med Embrace Me i 2000 og så ga ut Chase The Blue (2003) og In Your Pages 2005?
– Jeg er bare eldre, men den samme, på mange måter. Sterkere. Stoler på meg selv og hva jeg vil gjøre med livet mitt.
Det har vært en veldig lang pause nå etter dette uten noen fullengdeutgivelse; kun Ep-en Songs på Mas-Kina Recordings. Hva har du brukt denne tiden til og hvorfor har det tatt så lang tid før du igjen er aktuell med et album?
– Fordi jeg ikke har følt jeg har kunnet satse kun på musikk. Det ble for ustabilt økonomisk. Jeg ville være mor. Å ha en jobb ved siden av musikk gjør det tryggere å skape noe, jeg trenger ikke livnære meg på musikken.
Fortell litt om hvordan samarbeid med andre musikere som Pål Angelskår, Minor Majority, Muzzlewhite, John-John Bruseth, Ole J. Staveteig har vært med å forme eller utvikle soloprosjektet.
– Jeg har ikke noe nært forhold til de du nevner utenom Pål. Det var fint å få sunget på prosjekter, og få ulik erfaring. De var ok betalt og jeg fikk tatt lappen etter John-John Bruseths innspilling. Muzzlewhite var kult. Ole Staveteig var Christer Falcks venn og det var fint å synge på tingene hans.
Kan du si litt om musikerne som du har valgt å hente inn og hva de har bidratt med her?
– Å ha en jobb ved siden av musikk gjør det tryggere å skape noe, jeg trenger ikke livnære meg på musikken.
– Mathias Hammersmark Olsen er en gitarist som også bare dukker opp, spiller nydelig på første take, skjønner alt. Utrolig kul fyr. Håpløs i Yatzy, må sies. Alle kan ikke være gode på alt.
– Pål Angelskår er en nydelig låtskriver og tekstforfatter som oppmuntrer og skryter av meg alltid. Jeg skreddersydde teksten i duetten for et uttrykk som Pål ikke resonnerte med, men det ble noen gode refleksjoner på hva «I’ll Be There» handler om.
– Tobias Flottorp Heltzer er ikke bare en god bassist, han spiller på alt mulig. Vi møttes i forbindelse med et par konserter og han lærte seg basslinjene jeg hadde skrevet utenat med en gang. Han er utrolig dyktig og hensynsfull.
Fortell litt om valget av albumtittelen This Is No Time.
– Tenkte det var en fin tittel, en låt jeg likte godt, men ser nå at den ikke er spesielt treffende: James Bond kommer opp på Google-søket. Utallige andre har brukt tid i titler på en eller annen måte som følge av pandemien, tror jeg, men dette er ikke noen tid for å angre på noe. Jeg skrev den teksten i 2010, så tid er nok et tema her. Eller egentlig ikke, kanskje.
Du har valgt å spille inn en ny versjon av låten «You Belong» som også var med på EP-en 4Songs. Fortell litt om det valget og de to ulike versjonene.
– Vi likte å spille den i bandet live så den måtte tas opp på nytt. Det er alt, egentlig. Versjonen fra 4Songs er også kul, men langt fra originalen, slik den høres på dette albumet nå. Jeg prøvde nok et annet uttrykk den gangen, for å kjenne på å ha flere sider enn bare meg og gitaren.
Jeg har samlet sammen noen stikkord som jeg vil at du skal si noe om forholdet til og hvordan dette har preget Karen Jo Fields eller This is No Time.
Joni Mitchell
– Hørte først på henne med Night Ride Home. Jeg er ingen musikkjenner og Christer Falck var veldig opptatt av at jeg måtte ha noen bedre referanser enn den popmusikken jeg hørte på. Først mye senere i livet har jeg digga Court and Spark for det den er verdt. Elsker den plata, men er ikke religiøst fan av henne.
Visesang
– Et kjedelig ord. Ofte vakre tekster, men musikken kan virke sekundær. Formidling av tekst i fokus. For meg må musikken være alt. Teksten kan ikke forstyrre for mye. Det må flyte sammen.
Pop
– Jeg ble provosert av forutsigbarheten i popsjangeren som barn, var allergisk mot for eksempel Melodi Grand Prix og sto og kjeftet foran TV-skjermen.
Singer/songwriter
– Å synge sanger man har skrevet selv?
Å se fremover
– Reise seg og gå videre.
Å gi slipp på fortiden
– Noe jeg gjør hver dag.
Avmakt/å miste kontroll
– Også en posisjon å være i. Anbefales ikke. Å miste kontroll er en kunstform fordi man kan gjenvinne den og det kan oppstå mye vakkert der. Ikke i trafikken, selvfølgelig. Og heller ikke på scenen, når jeg tenker meg om, noe jeg gjør hele tiden. Øving gjør ikke mester i mitt tilfelle.
Å ofre seg for hverandre
– Å ofre noe for hverandre, en drøm, kanskje.
Sårbarhet
– Vi har det. Vi bruker den til å få større empati og til å forstå hva kjærlighet er.
Vennskap
– Det beste i livet.
Avstamming
– Noe alle har.
Din far
– Kjenner ham egentlig ikke så godt. Men vi har en forbindelse som tåler det.
Menneske og natur
– Ja. Begge deler finnes. Mer eller mindre. Morfar sa at i alle våre ambisjoner, husk at mennesket kommer først. Hvis man setter andre høyere enn sine drømmer, kommer man frem bare litt senere enn planlagt, og det føles naturlig ?
This Is No Time er produsert av Tobias Flottorp Heltzer i Lazersverd Studio. Fortell litt om valget av ham, hvordan han har vært å jobbe med og hvordan platen har tatt farge av studioet hvor dere spilte inn.
– Et tilfeldig møte som ble en stor gave. Han er kjempeflink og blitt en god venn. Studioet hans er funksjonelt og personlig. Fullt av instrumenter, bilder malt av venner, alle mulige ting på hyller, et gammelt fantastisk piano, en kaffetrakter som overlever. Et sted å slappe av, være seg selv.
Kaja Bruskeland har tatt fotografiene til albumet og Nina Magnus står for albumdesignet. Fortell litt om de to kunstnerne og hvordan dere har valgt å illustrere platen.
– Bildene ble tatt ute for å få mest mulig lys og bevegelse, men vi ville ikke gjøre det for trad. Kaja tok masse bilder og sendte meg de beste. Vi hadde ingen plan, men det ble veldig fint. Jeg hadde på meg en greie som føltes som en enorm gardin, til 10 000,-, en designer jeg aldri hadde hørt om (dvs alle ). Frisøren jeg var hos den dagen lånte meg den i ren medynk, ellers hadde jeg stått der i jeans og t-skjorte. Noe som også funker, men dette ble mere bohem. Nina er grafisk designer og jobber med kommunikasjon på Nasjonalmuseet. Hun gjorde noe tidløst og frekt med alle fargene og de tykke rammene rundt fotoene. Vi tenkte vinyl hele veien.
Hvilke planer har du fremover?
– Få til en release, gjøre konserter på nyåret. Jobbe, spille, studere.
Kan du til slutt velge fem låter som har vært inspirasjonskilder for deg?
In Your Eyes, Peter Gabriel
The Blower’s Daughter, Damien Rice
Same Height Relation, Hector On Stilts
Pitch The Baby, Cocteau Twins
She Is Like The Swallow, Karan Casey
Vær den første til å kommentere