Kjærkomment gjensyn med Dance With a Stranger

Gruppen inntok Tapperiet EC Dahls scene i Trondheim fredag kveld. Det hadde også flere fått med seg, og det var solgt 650 billetter. Gruppen tok oss med på en reise i deres storslåtte repertoar fra 1988 og fremover. Det innebar en lang rekke hits og låter som er gått inn i den norske rockehistorien.

Siste studioalbum med nytt stoff fra Dance With a Stranger kom vel i 1999. Det var albumet Happy Sounds. Det var den sjette plata fra gruppen.  Eventyret for disse startet i 1988 da de ga ut albumet Dance With A Stranger. Her finner vi flere av signaturlåtene til gruppa. Disse flyter de på den dag i dag, nesten 40 år senere. Albumet er gjennomført utrolig bra. Det solgte da også imponerende 125 000 eksemplarer.

To originale medlemmer igjen

De to originale medlemmene som er igjen i Dance With a Stranger, er Frode Alnæs og Øivind Elgenes (Elg). Disse har nå også vært hovedpersonene hele veien, både på scenen og som låtskrivere.

Den originale bassisten, Yngve Moe, døde etter en tragisk badeulykke i 2013. Før Dance With a Stranger hadde han spilt i den nordnorske gruppa Nøkken på 1970-tallet. De var populære og hadde hits på landsbasis.

Bjørn Jenssen hadde blant annet spilt i Jon Eberson Group før han ble med i Dance With a Stranger. Dette var en suksessfull og utrolig dyktig gruppe i første halvdel av 1980-tallet.

Besetningen på scenen de siste årene har variert litt. Nå var det to kvinnelige musikere fra Nord-Møre på keyboard og kor. Jeg mener det var Hilde Norbakken og ei dame fra øya Smøla. Ellers var det Jørund Bøgeberg på bass og Rune Arnesen på slagverk. Bare dyktige folk!

Gjensynsglede og nostalgi

Dance With a Stranger har vært litt til og fra med konsertvirksomheten siden 2005. Men de har turnert, og de har fortsatt definitivt et publikum. Jeg skriver litt om historikken, for det er det som er det viktigste med denne gruppen nå.

Det er gjensynsglede, nostalgi og gjenopplevelse som trekker folk til konsertene. Folk vil ha disse låtene enda, og den stemningen gruppen lager.  I tillegg til veteranene er det faktisk også yngre folk til stede blant publikum. Ja, hvorfor ikke, det er skikkelig god musikk!

Konsert med kjent stoff

Dette var en konsert hvor det kreves en sterkt gjenkjennende faktor. De låtene folk husker, ja de må de spille. Vi fikk også dem, men heldigvis også med en vri på noe.

Den første låten fikk jeg ikke helt med meg. Jeg var opptatt med fotografering nede i piten. Den andre derimot var «No More Sorrow» fra debutalbumet. Dette er en virkelig god låt med et flott refreng. Allerede her hørte jeg en fin og markant rytmikk i slagverket.

Den ble fulgt opp av den rolige «Only Love» fra 1994. Låten er fra albumet Look What You’re Done. «Only Love» er en iørefallende sang som også er egnet for allsang. Her kom den første av det slaget også. Dette ble fulgt opp av bursdagssangen for keyboardisten og koristen fra Smøla.

Vi måtte tilbake til låtene med driv og trøkk. Den som nå kom ut av høytalerne, var «It Wasn’t Me» fra albumet Atmosphere i 1991. Dette er en skikkelig låt som får dansefoten til å røre på seg. Damene koret ved siden av Elg her.

Nok en rolig sang

På «African Road» fra 1989 fikk vi nok en rolig sang. Disse er det faktisk noen av på repertoaret deres, og jeg vil si at det også er både skikkelig gode og minneverdige sanger. Vi fikk også her både koring og en gitarsolo. Jeg synes selv at arrangementene kommer litt bedre frem på de stillferdige sangene.

De fortsatte med «Look What You’ve Done, tittelsporet på albumet fra 1994. Denne er rytmisk og med en viss appell.

Det ble nok en tittellåt. Denne gangen var det «In The Atmosphere» fra albumet Atmosphere, 1991. Dette er en mid tempo låt med koring.

Fra det samme albumet kom den neste låten, «Living In The Future.» Dette er en drivende låt.

Etter dette ble det et lite sceneskifte. Nå var det bare Elg og bassist Jørund Bøgeberg som var på scena. De fremførte sangen «Lovers In The Night» fra debutalbumet. Denne ble forskjellig fra originalen. Der er hele orkesteret med, og det er rytmikk. Bassisten lagde en bassolo inne i låten som ga en avveksling.

Dansbart

Så var det Elg sin tur til å ta en pause. Det ble da en instrumental, god og rolig låt. Vi fikk litt jazz fra Frode Alnæs og ellers en del lyse toner og bruk av akkorder på gitaren. Gitarteknisk var vel dette rimelig bra.

Det ble igjen klart for noe dansbart fra repertoaret. Sangen «Let Go» fra Atmosphere egnet seg godt her. Denne er det rytmikk i, og den er fengende.

Det kom så en rytmisk åpning på neste låt, «Boys And Girls» fra debutalbumet. Denne har også en frisk stil med en dansbar rytmikk. De ville ha med folk på en yeah yeah-lignende sang, og de fikk det. Det ble også en gitarsolo med til dels lange, effektpregete toner. Og batteristen jobbet på!

De mest kjente sangene

Nå var vi kommet til de mest kjente sangene. Vi hørte noen myke pianotoner og skjønte at nå nærmet det seg vinter og jul. Vi fikk storhiten «Long December Night.» Denne ble utgitt i 2003 og er således ikke med på noen av studioalbumene deres. Ivar Dyrhaug har vært med på å skrive sangen sammen med Frode Alnæs og Elg. Her ble publikum med og koret. En kort stund var det også bare publikum sammen med pianoet. Dette var stemningsfullt!

De fulgte opp med den største hiten sin, «Everyone Needs A Friend.» Dette ble naturligvis også en allsangslåt og i tillegg klapping med hendene. Folk nøyde seg imidlertid ikke med å synge og klappe lenger. Nå stimlet de til foran scena i hopetall, og stemningen ble deretter.

Gruppen fulgte opp med en av de raske, taktfaste slagerne, «The Invisible Man» fra 1989. Her var det fullt driv med koring og alt.

De opprettholdt drivet på den neste. Dette er en coverlåt som de spiller ofte på scena. Sangen er skrevet av den amerikanske artisten og nå avdøde Stephen Stills, og den er titulert «Love The One You’re With.»

Avslutningsvis fikk vi tittelsporet på debutalbumet, «Dance With A stranger.» Dette var også en av storslagerne på slutten av 1980-tallet. Publikum sto og klappet til slutt. Frode Alnæs gliste fra øre til øre og ønsket hver og en av oss en riktig god tur hjem.

En gruppe som holder seg

Dette er musikere på et rimelig høyt nivå. Frode Alnæs er en utdannet jazzmusiker fra Jazzlinja i Trondheim. Han får med seg gode folk. Øivind Elgenes har også vært en temmelig stor vokalist. I dag sliter han dessverre med sykdom på lungene. Det er både kols og emfysem. Dette gjør at lungevolumet hans har vært nede i 30-40 prosent i perioder. Naturligvis går det ikke an å stille med den kraftige, hese røsten han hadde i yngre dager, men han holder enda for en konsert. Personlig er jeg glad for at han ennå er aktiv!

Frode Alnæs er fortsatt «still going strong.» Begge disse er nå i slutten av 60-årene, men de vil spille, og publikum vil ha dem. Enkelt og greit!

Solid repertoar

De har et solid og hitpreget repertoar å stille med. Her er det også arrangementer som er rike på nyanser.

Folk har jo opp gjennom årene likt disse morsomme typene. Det er de for så vidt ennå. Og så kan man jo diskutere om det finnes en litt mykere måte å nærme seg publikum på. Det ble til tider litt «direkte meldinger fra levra.»

I det store og hele ble det en hyggelig og fin kveld, og folk gikk hjem glade og fornøyde.