Kjærtegn og manifester – Chris Erichsen

Kjærtegn og manifester er et kjærkomment musikalsk comeback fra The Aller Værste!-legende Chris Erichsen. I en blanding av eldre, nyoppussede låter og nye låter slår Erichsen fast at han fremdeles har mye å komme med, både tekstlig og musikalsk.

Mye er gjenkjennbart fra tidligere utgivelser med TAV! og fra solomaterialet. Den intense og tvers gjennom ærlige vokale avleveringen, den skarpe gitaren og farfisa-orgelet er der. De gode tekstene, som er så hevet over tullball og banaliteter som det er mulig, er også på plass. Han vil alltid mene og skrive sterkt, Chris Erichsen.

To singler har vært i omløp en liten stund. Det er den gitartøffe, Television-aktige og pirrende farfisa-infiserte «Vekk meg forsiktig,» og den nydelige, poetisk-grimme «Bekjennelse» folk og fans har fått høre.

Og ja, det er godt å ha Chris Erichsen tilbake. Det er som å få en gammel kjenning som du ikke har sett på lenge på besøk igjen. Kanskje har han ikke bare gode nyheter, men det er likevel godt å ha ham i rommet, godt å høre på ham.

Chris Erichsen på Kafé Hærverk.

Rått tilhogd

Som i nevnte «Bekjennelse»: «Knoklene i veikanten/minner om sin eksistens/Skinner i solrenningen/Renvasket av det evige regnet.» Rått tilhogd og umiskjennelig Chris Erichsen.

Men det er nye elementer ved musikken til Erichsen. Han har i mange år jobbet med teater og teateroppsetninger. Det har både musikk og tekst blitt påvirket av. Inngangen til albumet, «Sirener & gonggonger,» er spoken word over et industrielt musikalsk bakteppe. Det setter standard for hva som skal komme i et slags manifest (sic!): «Opp av grusen og smulene/Opp av kullet og asken/gror det kjærtegn og manifester/Ingenting å være redd for lenger.» Det fins håp etter apokalypsen.

Den gamle TAV!-klassikeren «Rene hender,» er med i en litt annen versjon, litt mer bakpå og, tja, moden? Godt å høre den igjen, selv om mitt sentimentale jeg hardnakket prøver å holde på det gamle og antagelig heller kommer til å sette på TAV!-versjonen framover.

Krigen er over?

«Spinn, Spinn, Spinn» er fra 1989-utgivelsen til Chris Erichsens Orkester, Hold meg fast. Den syns jeg Erichsen og medmusikant Truls Hannemyr har greid å løfte sammenlignet med «originalen.» Refrenget «Vev meg inn i din aura, vev meg inn/Slipp meg inn i ditt hus, slipp meg inn/Dekk meg, skjul meg/Det er kaldt her ute/Spinn for harde livet/Spinn Spinn Spinn,» er herlig melodiøs og løftes av fin koring fra Anette Röde Hagnell.

Albumet avsluttes av låten «Krigen er over.» Jeg greier ikke helt å bestemme meg for om jeg tror det er ment på en positiv måte, eller om det er post-apokalyptiske scenarier Chris Erichsen maler. Kanskje er det en metafor for katarsis; etter uværet og ødeleggelsen kommer oppbygging og bedre tider?

Kjærtegn og manifester toner ut med akustisk gitar og et farvel fra hovedpersonen i det han går tilbake til jungelen. Krigen er over.

Chris Erichsen har skrevet alle tekstene, spiller gitar, tangenter og synger, Truls Hannemyr har spilt alle andre instrumenter og Anette Röde Hagnell korer på to låter. Albumet er stødig og godt produsert av Erichsen og Hannemyr.