Knut Reiersrud & Geir Sundstøl på Olavsfest – en eufoni i strengelyd skapt av to fremragende gitarister

Konserten ble avholdt i Vår Frue Kirke i Trondheim. Et publikum på nærmere 400 fikk en konsert som var basert på den engelske barokkomponisten Henry Purcell sine verker. Ut over det var det improvisasjoner fra mer moderne sjangre som soul, blues og r&b. I tillegg hadde de to gitaristene hentet toner fra både spansk og østerlandsk musikk.

Denne engelske komponisten Henry Purcell levde på 1600-tallet. Han virket som komponist før Johan Sebastian Bach var voksen. Purcell døde bare 36 år gammel. Han er mest kjent for sin blanding av italiensk og fransk barokkmusikk. Gjennom dette skapte han en egenart som ble typisk for engelsk barokkmusikk (kilde: Wikipedia).

Personlig oppfattet jeg det slik at denne barokkmusikken for det meste var en inspirasjon til å utvikle musikk videre gjennom mer amerikanske musikksjangrer. De spilte nok bruddstykker som var fra Purcell sine komposisjoner, men det aller meste var inspirasjon og en musikalsk atmosfære hentet fra denne komponisten. Dette skal jeg komme tilbake til.

Tre deler

Konserten var delt i tre deler – Sannhet, Løgn og Dårlig hukommelse. Dette tolket jeg personlig til å være mer tilpasset Olavsfest sitt tema for året, Sannhet. Men de har nå kalt det nye albumet sitt dette, Purcell – sannhet, løgn og dårlig hukommelse. Den kommer 25. september. Jeg skriver dette fordi det kanskje ikke var helt samsvar mellom tittel og musikk hele veien. Dette gjaldt særlig satsen «Løgn,» men det er nå også rimelig vanskelig å tonesette en «Dårlig hukommelse.»

Første sats – Sannhet

Her fikk vi en klassisk åpning i barokkstil. I små partier oppfattet jeg det som Henry Purcell sin musikk. Det ble etter hvert både litt soul og blues til akkompagnementet i barokkstil. Det var harmoni i musikken med litt glidende toner og fine klanger. Det var tilløp til litt østerlandske toner fra Reiersrud. De to gitaristene kjørte både synkront og i solo. Ut i satsen var det som om to melodier sto mot hverandre. Folkemusikksjangeren ble også dratt inn. Lyden bygde seg opp. De brukte flageolettoner og spilte ellers også litt tostemt. Det ble både litt moderne og eksperimentelt.

Det var vellyd og balanse som dominerte det musikalske førstedelen, akkurat som det skal være til en tittel som «Sannhet.»

Andre sats – Løgn

Denne delen åpnet med stakkato toner. Det var et slags éntones akkompagnement fra Sundstøl med solospill fra Reiersrud oppå der. Disse enkelttonene gikk opp og ned på gitarhalsen og lignet basstoner. Dette var helt i tråd med Henry Purcell sin måte å lage musikk på. Han hadde klare basstoner som akkompagnerte lyse toner fra andre musikere. Vi fikk blant annet en veldig lang tone, kanskje mer en akkord, i en flott lys klang. Det var noe elektronikk inne i dette. De hadde «et par bokser» på scenen. Vi merket at enkelte ostinater gikk i sløyfer. Dette styres elektronisk.  Det var mer stakkato på enkelttoner, rytmiske enkelttoner i sløyfer og begge gitaristene oppå der. Vi fikk en mer moderne klang. Her ble det også brukt romklang for å få tonene luftigere.

Det var pent å høre på. Det var imidlertid litt av problemet i forhold til navnet på satsen, «Løgn.» Løgnen er ikke pen og harmonisk. Den inneholder ubehag, mørke, mistenksomhet og uvennskap. Her burde det etter min mening vært et mer disharmonisk lydbilde. Det mer atonale kunne muligens fått frem det uhyggelige i løgnen.

Tredje sats – Dårlig hukommelse

Som tidligere antydet mener jeg dette er temmelig vanskelig å tonesette. En dårlig hukommelse er kanskje ikke en stemning. Da må det eventuelt være sykdom og mørke inne i bildet. Ok, det får nå være så; det ble flott musikk.

Her fornemmet jeg i åpningen imidlertid både atmosfæren og tonene fra Rolling Stones-låten «Pait It Black.» Den er melankolsk, og det var jo kanskje et slags mørke, da. De var fort over på en annen melodi. Det ble en mer «groovy rytme» og solo oppå der. Det var en noe «cool» og «laid back» stil med bluespreg. Reiersrud tok til og frem munnspillet og ga oss en «blå» solo på det. Bak dette hadde de nå en trommerytmikk.

Ekstranummer – Bryllup i Bø

Dette er jo vanligvis preget av folkemusikk. Det var det sikkert nå også. Jeg ble litt ukonsentrert av ting som var rundt meg. Det var rolig og harmonisk musikk, det man kan kalle vellyd. Det er jo også som det skal være i et bryllup.

 

En konsert utenom det vanlige

Det var første gang disse to opptrådte sammen musikalsk. Dette til tross for at de har kjent hverandre i flere tiår. Vi får si at det var på høy tid at de delte scene sammen. Dette ble en kveld med en opplevelsesrik og nytenkende musikk. Inspirasjonskilden får vi si er ganske original. Det er ting i denne barokkomponistens musikk som har en emosjonell dybde. Dette er fremhevet i forhåndsomtalen. Hans verker kan være pompøst arrangert. Musikken hans har også blitt brukt som filmmusikk. Det mest kjente må vel være filmen «A Clockwork Orange.»

For Knut Reiersrud og Geir Sundstøl ble det jo da en oppgave å ta dette ned slik at det på en måte kan gjenskapes av to gitarister. Det ble en konsert med spennende klanger, noe utradisjonelt samspill og solospill på øverste hylle. Dette var beroligende musikk for sjelen.

De to kommer som sagt med ei plate i september. Dette var en slags før-premiere på konsertene som vil følge etter plateutgivelsen. De syntes det var både gøy og lærerikt at de fikk denne muligheten. All honnør til Olavsfest som hadde hyret dem inn!