Koselig Band of Horses på Sentrum Scene

Norgesvennene Band of Horses ga oss gjenhør med grunnen til at vi ble så glade i dem for 20 år siden da de spilte hele Everything All The Time på Sentrum Scene bare måneder etter at de besøkte Øyafestivalen. Det var et koselig, fint øyeblikk som skapte god stemning i salen, og låtene fra debuten står seg den dag i dag. Det oppfølgende andre settet med låter fra resten av karrieren dro ned inntrykket en liten dæsj, men vi dro likevel derfra med varmt hjerte og tommelen opp.

Fridd til på Rockefeller, bryllupsunderholdning og -gave i Ishavskatedralen i Tromsø, Ravnedalen Live, Malakoff Live, Buktafestivalen, Stavanger konserthus, USF Verftet i Bergen på Bergenfest, Piknik i Parken, Parkenfestivalen, Pstereo, Døgnvill Festivalen, Rått og Råde, Hovefestivalen, Folken, Internasjonalen, Norwegian Wood. De har vært her ofte og mye, og publikum møter opp. Rekken av konserter de har holdt her til lands virker nesten endeløs.

Også bandet liker seg godt i vårt farvann. Bridwell forteller at Norge var det første stedet de kom til utenfor USA og gjentar mange ganger underveis hvor godt det er å spille for oss.
Litt ute i anthemet «The Funeral» når låten stopper opp tar de seg tid til å klappe for publikum som da jubler høylytt i euforisk glede over denne fine låten.

Denne gangen drar de også til Byscenen i Trondheim.

Befriende og god, men kun vokalisten igjen

Ideen om å spille et album i sin helhet er befriende og god, særlig for de av oss som allerede har sett et band flere ganger, da det gir variasjon og henter frem låter som ikke nødvendigvis får like mye eller noen eksponering. Eller som venninnen min kommenterer. Hun syntes det var deilig å høre deLillos spille bare Suser Avgårde og slippe «Neste Sommer» og «Smak av Honning» som hun ikke kan fordra.

Jeg synes imidlertid det er best når bandene da også, som nevnte deLillos, stiller med de samme musikerne som spiller på den opprinnelige skiva. I Band of Horses tilfelle er det kun vokalist og frontfigur Ben Bridwell som er med nå. Resten er de samme musikerne som er med på albumet som kommer neste år.

Personlig trodde jeg for eksempel lenge at fraværet av Carissa’s Weird-kollegaen Matt Brooke – som i stedet valgte å satse på Grand Archives etter dette – var noe av grunnen til at jeg ikke likte etterkommende skiver like godt tross at oppfølgeren Cease To Begin, som også fyller mye av andre settet i kveld, hadde mye fint.

Heller ikke bassist Chris Early eller trommeslageren Tim Meinig har blitt hentet tilbake til disse jubileumskonserten og ei heller vår favoritt Sera Cahoone som overtok som batterist og faktisk er kreditert for noe spill på albumet.

Stemningen er god fra første stund

Men klagemålene stopper der. Det er en fin kvintett som stiller til dyst i hovedstaden og, med unntak for at bassist med sine bredbeinte poseringer ser ut som han heller spiller hardrock enn en form for indie americana, kler de også uttrykket med sin noe anonyme, bondske fremtreden der blå jeans er gjennomgående klesplagg.

Fansen får virkelig hva de ber om og stemningen er god fra første stund til kvelden avsluttes to timer senere.

Det er de vakre melodiene som står i sentrum sammen med den reverb-dynkede vokalen til Bridwell. En slags høyt/lavt/høyt dynamikk karakteriserer mange låter selv om de aldri går Pixies i næringen. Det er i stor grad midtempo popsanger det handler om. Derimot kan jeg forstå at labelen Sub Pop i sin tid fant om sjangeren grange som en beskrivelse av musikken deres som skulle være en blanding av roots-basert americana og grunge, en anelse mer rocka men med elementer plukket fra country og folk, og med det rurale og landlige som motiver. Et møte mellom indie, southern folk og Neil Young.

God kommunikasjon mellom sal og scene

I kveld kan vi se dette med visuelle bakgrunnsbilder av løpende hester og gamle nedslitte hus i naturnære, lite befolkede områder.
Det er et interessert, vennlig stemt publikum som har tatt turen for å oppleve amerikanerne denne lørdagskvelden. Det skaper grunnlag for god kommunikasjon mellom sal og scene. Sammen drar de hverandre i gang til en skikkelig koselig kveld uten at det blir helt elektrisk.

Vi får albumet Everything All The Time i samme rekkefølge som på platen, hvilket også gir et fint avbrekk fra standard oppbygde settlister med at noen av de mer populære låtene gjerne kommer tidligere.

Litt mer nyanser i lydbildet med utvidet line up

Bridwell starter kvelden med pedal steel på «The First Song», et instrument han vender tilbake til, men er ellers mest opptatt med gitar utover å bære frem sin karakteristiske stemme full av effekter.

Med seg på laget har han bassisten Matt Gentling – fra våre indie favoritter Archers of Loaf – som spiller med så mye tyngden at bassen nesten overdøver det meste annet til tider med sin voldsomme kraft.

Creighton Barrett sitter bak trommene, Brett Nash trakterer også gitar og Joel Graves spiller keyboards og backing gitar oppe på podiet sammen med trommisen, utover en kort tur bak bassisten nede på scenen under siste sang i sett to.

Når dette altså ikke er den originale besetningen fra skiven, så nyter vi i det minste litt mer nyanser i lydbildet med en slik utvidet line up, som kler låtene.

Atmosfæren er god

Åpningen er usannsynlig sterk der vi dras videre i «Wicked Gil», «Our Swords» og så «the Funeral», det er ingen tvil om at kvintetten, tidvis en kvartett i dette settet, har oss nå. Det vare, fine veksler med det mer fortettede og øredøvende.

En majestetisk klangfull «The Great Salt Lake» løfter det hele igjen etter noen mer lavmælte øyeblikk i «Part One».

– Vi spilte vel denne med fullt band på Øyafestivalen, det er det lenge siden vi har gjort, i dag skal jeg ta den alene, introduserer 48-åringen skivas avslutningslåt «St. Augustine» og setter i gang alene med kassegitar. Det er skikkelig fint og vi føler en sånn deilig god stemning spre seg i lokalet, fornøyde publikummere benytter tjue minutters pause til å snakke seg i mellom og øl- og toalett-turer.

Atmosfæren er også god i det andre settet.

Litt svakt andre sett, men en koselig kveld

Når «No One’s Gonna Love You» kommer svaier folk med innlevelse fra side til side, om de ikke har hentet frem mobilen og filmer samtidig. Likevel treffer og når vel ikke låtene i del to like godt inn til meg. Det kan være der er mer sofistikerte, men blir det også litt døllere etterhvert når noe av direktheten og det skjøre faller fra? Kanskje er det noe med enkelheten og det mer direkte uttrykket de hadde i starten som appellerer mer enn de mer arrangerte låter. Eventuelt har de bare ikke like gode låter lenger?

Sangene fra andre albumet «Cease To Begin» som klinger litt likt debuten, bare en anelse mer vel arrangerte kan jeg fortsatt ha stor glede av og de blir høydepunktene for meg i denne delen. Ellers har jeg i hvert fall også bare opplevd de siste skivene som nesten gode før jeg har lagt dem bort til fordel for noe annet, og valgte bandet bort til fordel for nyere og friskere Westside Cowboy under Øyafestivalen i år. Noen nye favorittlåter som brorer seg inn i hjertet kommer heller ikke til syne denne kvelden.

Men trivelig var det altså. Vi takker for en koselig kveld.

Alle foto: Ketil Martinsen.