Kristian Kaupang – Siste sjanse

Er det noe man kan si om platene til Kristian Kaupang – blant mye annet – er at de er gjennomarbeidet. Det er en grundighet i både tekster og musikk som gjør at man er nødt til å ta mannen på alvor. Det gjelder også på hans nye album Siste sjanse, utgitt på Apollon Records.

«Gjennomarbeidet» kan kanskje oppfattes som traust og kjedelig, men sånn er det slett ikke. Det er mer det at Kristian Kaupang er en artist og låtskriver som legger mye ære i arbeidet. Kaupang er rett og slett en god håndverker, en singer-songwriter som ikke overlater noe til tilfeldighetene.

Hans forrige album Sorry, Tom fra 2022 var også preget av denne grundigheten, samt hans genuine interesse og nysgjerrighet for å ta til seg og utvikle det musikalske uttrykket. De musikalske påvirkningskildene fra forrige plate var bl.a. 10cc, Tears for Fears og britisk prog.

Fra før av har han uttrykt stor hengivenhet for lydbildet til artister som Blue Nile, Talk Talk og Prefab Sprout, noe som høres både i klangbilder og produksjon (hans faste produsentpartner Edvard Tronstad har produsert på glimrende vis denne gangen også.)

Der Sorry, Tom i stor grad var meislet ut på piano, virker det som om det nå er den akustiske gitaren som har vært utgangspunktet. Jeg skal ikke hardnakket påstå at det er sånn, det er bare en følelse jeg får når jeg hører på Siste sjanse, album nummer fire i rekken.

Det er i hvert fall den akustiske gitaren som setter stemningen i åpnings- og tittellåt «Siste sjanse.» I tillegg får vi finstemt trekkspill-spill av Irene Tillung og fine bidrag fra Anders Buraas på mandolin og el-gitar.

Også neste låt, som jeg mener er en av de alle beste på albumet, starter med fint fingerspill på akustisk gitar. Den flotte harmonivokalen fra søster Hedda Marie Kaupang hever låten. Både musikk og tekst i «Du er en annen nå» gir meg gåsehud, og i teksten kommer Kaupangs fascinasjon for filmens verden til syne: «Du skal ikke våkne fra en drøm/som et billig dramaturgisk knep/det her er ikke en dårlig film/det er virkelighet.»

Og referansene til film og musikk finner vi spredt utover i låtene til Kaupang. Det gjør seg som krydder, selv om jeg syns tekststrofen fra R.E.M-låten «Losing My Religion» blir litt påklistret i låten «Beautiful Girls.» Her er det forøvrig Pål Angelskår (Minor Majority, Reverend Lovejoy) som bidrar fint på vokal.

Som tekstforfatter har Kaupang alltid vært sterk. Han kunne sikkert skrevet fine noveller, eller det er vel egentlig det han gjør på albumene sine. Det er tekster fulle av poetiske bilder, gjennomsyret av melankolske tilbakeblikk. Det er ikke tilfeldig at en av låtene heter «I preteritum.» Ikke overraskende fra mannen som kaller seg «helårmelankoliker» i intervjuet vi gjorde med ham i 2022.

Som på de tre foregående platene, får vi også på Siste sjanse instrumentallåter i form av trekkspillbaserte «Celine & Jesse» (Irene Tillung) og den pianobaserte låten «Tema fra «Morildminner». Jeg skulle forresten likt å høre en ren instrumentalplate fra Kaupang, og hvis noen fra filmverdenen leser dette, så vil jeg også anbefale å sjekke om han er interessert i å lage filmmusikk. Det tror jeg kunne blitt riktig så bra.

Avslutningslåten «Eftanglandet» er en aldeles nydelig sak, basert på akustisk gitar og trekkspill, og markerer en fin avrunding av Siste sjanse. Låten fortjener masse radiospilling og her har Kaupang skrevet en potensiell klassiker innenfor vise-/visepop-segmentet. Det samme kan man si om albumet, det føyer seg inn i rekken av fine utgivelser fra Kristian Kaupang. Sjekk ut både Siste sjanse og de tre foregående albumene mannen har gitt ut.