Den franske septetten La Femme fra Biarritz lagde ellevill feststemning på Rockefeller i Oslo fredag 2. mai med sin unike og varierte blanding av yéyé, rock, psykedelia, surf-musikk, italo disco, synthwave og gudene vet hva. Hypnotiserende og publikumsfriende fikk de hele salen til å riste av glede og engasjement.
Musikken tidvis nærmest tvinger en til å ville røre på seg og de henter frem det indre smilet med sin hyggelige imøtekommende fremtreden. La Femme tar publikum i hendene og flørter ivrig med vrikk og scenedans av ymse slag. Elektrisk og visceral kraft møter oss.
Musikken tidvis nærmest tvinger en til å ville røre på seg og de henter frem det indre smilet med sin hyggelige imøtekommende fremtreden
Fra første stund har de oss i sin hånd med de nynnbare ofte vimsete lydbildene. Publikum er virkelig med på notene der de synger med og hopper som besatt opp og ned. Bare sjelden opplever vi maken til god stemning i Oslos konsertstorstue.
Folk danser som gale, hopper høyt og ofte i et gledeskaos. Et par frimodige tilhørere inntar sågar scenen og blir ekstradansere på et par låter.
Fransk sekstitallspop
Det vi får høre vinker til Jacno, tv- seriebandet Marie et le Garcons, France Galle, Kraftwerk, Sparks og The Velvet Underground. Blandingen er helt skamløs og like utadvendt publikumsflørtende som sceneopptredenen deres.
Lydbildet gir ekko av både 1960- og 1980-tall. Alltid med en form for berusende rytmer.
Lydbildet gir ekko av både 1960- og 1980-tall. Alltid med en form for berusende rytmer. Man føler som om man er med på en melodisk berg- og dalbane som inkorporerer mange euforiske rush underveis.
Klassiske rockeriff og livsbejaende fransk sekstitallspop eller synthmelodier eventuelt psykedelisk.
Alltid med en forlokkende sjarm og et joie de vivre (livsglede) tilstede, er det en fornøyelse å være med på denne musikkfesten i all dens sanselige tilstedeværelse.
Inkluderende atmosfære
Hvor supporten Tentative nesten ble pinlig banale har La Femme stil og beherskelse av uttrykkene de benytter og blir ikke plumpe i sin hyppige bruk av rockeklisjeer, bare morsomme. Hyppige instrument- og vokalistbytter gjorde fremtredenen både variert og spenstig.
Alle – bortsett fra trommeslageren – er de frontfigurer og hovedvokalist fra tid til annen.
Alle – bortsett fra trommeslageren – er de frontfigurer og hovedvokalist fra tid til annen. Ikke alle synger like bra. Likevel føles det greit og bidrar til den inkluderende, gode atmosfæren i rommet og det musikalske mangfoldet.
Bandmedlemmene er alle egensindige karakterer med egen personlighet og utstråling.
Marlon Magnée med skinnbukser der han har malt «bad ass» på rumpen, trakterer hovedsakelig keyboard og er en av de hyppigste sangerne i tillegg til å ha stiftet bandet i 2019 sammen med Sacha Got. Gitaristen med russisk bjørnelue som har en mer maskulin utstråling, spiller også theremin iblant.
Virvelvind av uttrykk
Noé Delmas har rytmisk kontroll på virvelvinden av uttrykk bak trommene. Han får ofte følge av en på congas og andre enklere trommeoppsett. Generelt er mye perkusjon og tamburin i bruk.
Generelt er mye perkusjon og tamburin i bruk.
Sam Lefévre har bassen som sitt hovedinstrument.
Fanny Luzignant fremstår som en ekte yéyé girl og påminner om Francoise Hardy både i sangstil og visuelt. Keyboard er hovedinstrumentet hennes når hun ikke synger og danser stilfullt.
Nouvelle vague
Yse Grospiron kunne vært hentet fra en gammel fransk nouvelle vague-film signert François Truffaut eller Jean-Luc Godard. Hun trakterer også oftest synth når hun ikke synger.
Sammen blir de noe enestående, livsbejaende som de tilstedeværende kjærlig kan omfavne.
Sammen blir de noe enestående, livsbejaende som de tilstedeværende kjærlig kan omfavne. I salen var det i hovedsak ett relativt ungt publikum med jenter i flertall og mange kjærestepar.
Glade plukker vi med oss dobbeltalbumet Mystére fra 2016 og vandrer ut i natten. Den inneholder «Où va le monde», en av låtene som gjorde mest inntrykk på anmelder og en gammel favoritt!
Fotogalleri: Jan-Olav Glette.
Vær den første til å kommentere