Lidenskapelig rock’n’roll med Toody Cole And Her Band

Hundre prosent nostalgi og hundre prosent herlig når enken Toody Cole sammen med sitt band hedret musikkarven etter bandene som hun hadde med sin mann Fred Cole på Røverstaden i Oslo fredag 27. august da Rock & Spesialreiser innledet sitt 25-årsjubileum.

Noe mer ærlig eller oppriktig enn det vi fikk være med om fra Portland, Oregon-trioen er det vanskelig å forestille seg. Lunefull og aggressiv med ufattelig energi leverte Dead Moon-enken hinsides de sitrende forventningene til avsindig tøylesløst motsvar fra publikum. Lidenskapelig genuin rock ‘n’ roll for alt hva det er verdt. Med på festen var også Jenny Don’t & The Spurs og Thee Ultra Bimbos.

En kollektiv følelse av samhørighet

Kvelden starter med ett minutt stillhet for Kong Harald på hans dødsdag, før bandene går i gang. Innflydde og lokal DJ besørger den rette atmosfæren før, etter og i mellom.

«Walking on My Grave» fra albumet Defiance (1990) sparker det hele i gang foran et forventningsfullt publikum. Det er høylytt og skarpt, stemmen er hard og ru. Trioen utstråler glødende inderlighet. En kollektiv følelse av samhørighet sprer seg utover i lokalet med enda større tyngde.

Minner om tidligere konserter med Dead Moon og Pierced Arrows på Last Train, So What, Rockefeller og John Dee rinner i hu. Rockemenigheten er samlet til høytidsstund. Hit har de kommet fra fjern og nær og beundringen for heltene er nesegru og endeløs. Det er en dedikert skare som er på plass og ølkøen er umåtelig lang.

River i hjertet

Desillusjon og følelsen av å være fremmedgjort, frustrert og uten håp i et samfunn fylt av vold og mørke kommer til uttrykk. Følelsen av å være ubetydelig og å ha blitt erstattet og glemt i en ubarmhjertig verden full av tomme løfter. Måten bassisten skriker ut teksten på river i hjertet, ujålete og oppriktig, skingrende og skarp, samtidig så fjern fra finsang man kan forestille seg legemliggjør hun fortvilelsen.

Savnet etter ektemannen må føles sterkt, men i dette fellesskapet av aldrende garasjerockere som har samlet seg i lokalene føler hun seg hjemme. Bassen er ubønnhørlig, damen stoisk og bestemt der hun støyende formidler ekte glede og innlevelse. Stemmen er som en knyttneve inn i hjertet, rett på sak, nesten konverserende, skarp og usentimental taler hun til oss.

Musikken er rudimentær, elementær nesten blues aktig, men rocker hardt og ufortrødent. Det er rått og det er sjelfullt. Røffe rockere kombineres med lidenskapelige ballader. Det låter lo-fi og skranglete for et utrent øre, men det er så drivende godt.

Pierced Arrow-låten «Caroline» fra albumet Straight To The Heart er den andre låten vi får høre fra kveldens hovedattraksjon.

Alternativ slagerparade

Da kan det være på tide å presentere kveldens andre hovedperson, trommeslager Kelly Halliburton, også med bakgrunn i Severed Heads Of State og Defiance, som trakterte trommer i Dead Moon-ekteparets neste band Pierced Arrows, som allerede var aktiv i kveldens første akt honkytonk kupønkerne Jenny Don’t & The Spurs som bassist.

Han glir naturlig inn i Coles univers og oppviser mye av den samme ujålete, oppriktige, joviale imøtekommenheten som kjennetegner hederskvinnen som fyller 78 år 30 desember. Andrew Loomis (død 8.mars 2016) var trommis i Dead Moon, og som sin forgjenger spiller Kelly Halliburton på et nedstrippet trommesett plassert i scenefront – dog uten ritualet med å smelte et lys på en oppned Jack Daniels-flaske som forgjengeren. Det spruter av tilstedeværelse og muskler over trommingen hans.

Derfra finner vi også sistemann og gitarist i Toody Cole And Her Band Christopher March. En mer anonym håndverker, men med musikalsk skikkelighet.

Resten av kvelden blir en slags alternativ slagerparade hentet ut av katalogen til et av punk-bluesen og garasje-rockens aller kjæreste.

Blir en del av musikken

Midt inn i det hele sniker de inn the Weeds (senere også Lollipop Shoppe)-låten «You Must Be A Witch» til stormende jubel. Publikum velter over seg, tramper og hytter never i endeløs begeistring. En kar må sågar opp på scenen og danse litt. Dette føles som den mest fantastiske gjenforeningsfesten man måtte kunne forestille seg.

Her er ikke bare lengsel etter tapt ungdom og tapte gleder. Vi er og blir del i dette her og nå. At det er haug-gamle låter som frembringer slik en enorm glede er uvesentlig. At vi glemmer oss selv og blir del av musikken er det vesentlige. Så får vi heller plukke frem følelsen av her og nå og lyden av 2026 en annen dag på en annen scene med et mer dagsaktuelt band.

Sterk forbindelsen mellom band og publikum

Det er ingen barrikader og ingen avstand mellom band og publikum, Halliburton tar en ivrig publikum i den utstrakte hånden mellom låtene betegnende for den sterke forbindelsen mellom band og publikum. De dedikerte tilhørerne kan ikke komme nærme nok sine helter.

Bråkete, forpliktende, lidenskapelig høyenergisk rock ‘n’ roll.

Foran oss står altså bassist og nå også tradisjonsbærer og hovedvokalist Kathleen Connor, bedre kjent som Toody Cole, grunnlegger og ene halvdel av kjernen in Dead Moon og velter ut undergrunnsklassikere. Hun er forbausende sprek.

Det ble en opplevelse akkurat så autentisk som man kunne forestille seg det uten den tidligere frontmannen. Toody fikk nå bære vokalen på alle låtene, også de hennes avdøde ektefelle opprinnelig sang. Hun var rett ut sagt fantastisk og det ble en feberhet kveld i lokalet som tidligere huset både Sardines og Club 7, før de altså i dag går under navnet Røverstaden, på det som ville ha vært Fred Cokes 78 års dag.

Vill beundring og entusiasme

Underveis blir det åpenbart hvor mye publikum har savnet dette bandet og disse låtene. Ikke ett øye er tørt og ikke en fot kan stå stille. Her er det utelukkende vill beundring og entusiasme.

«Fire In The Western World», «Running Out Of Time», «I Hate The Blues» er, som en neste låt heter «Diamonds In The Rough», røffe juveler som fenger og blinker skarpt i rockekanon. Måten sistnevnte låt går fra skimrende ettertenksom varme og over i et herlig groove fascinerer.

Det er poesi forkledd bak sin enkelhet. Noen øyeblikk dras alle syngende med i mantraene far scenen.

Når vi til slutt får «Its OK» og «Dead Moon Night» som perler på en snor og «54/40» som avslutningsnummer, kan ingen styre seg.

It’s okay
We all seen better days
It’s okay
You don’t have to run and hide away
It’s okay
It’s okay
Yeah we love you anyway
For in those reckless moments
When doubt is creeping in your head

En kveld for minneboken

Det er en forlenget versjon av avslutningsnummeret «54/40 or Fight» som vi får. Alle ønsker vi at den og kvelden ingen ende ville ta. Alle er med og løfter musikken til et enda høyere nivå i ekstatisk eufori.

Dette var virkelig en kveld for minneboken som klisjeene lyder. Og det kan være en fin måte å oppsummere en aften hvor rocke-klisjeene ble holdt i hevd og fikk fornyet kraft og tilstedeværelse i våre liv. Et ærlig og fabelaktig testament til rock.