Løsluppen americana-noir fra Ryan Davis & The Roadhouse Band

Ryan Davis & The Roadhouse Band bød på følsom twang-gitar og følelse av anger, men også liderlig fin spilleglede og leken tilnærming da de besøkte Oslo-klubben Blå torsdag 18. september. Frenetisk energi, musikalsk oppfinnsomhet, sjel og karakterfullt spill var hva vi fikk denne drøye timen.

Dagene før hadde det hete amerikanske indiecountrybandet fra Louisville, Kentucky vært i Bergen, på Landmark, og på Folken i Stavanger 16.september. Det er ikke ofte lenger at man kan nyte så fint Norgesbesøk.

Tross at det stritter litt i mot og til alle kanter innledningsvis eller er turbulent som Davis selv uttrykker det (før han bedyrer at de skal gjøre det godt igjen mot slutten) er musikken jovial og smittende allerede fra første stund.

Lag på lag med lek og sjel

Det er noe med den løsslupne tilnærmingen til materialet som sitter. En herlig skyflende groove ligger i bunnen for det meste og det er flere lag i denne countryrocken. Det er så fortettet med musikalske lag og referanser at det nesten kan bli for mye, der det like gjerne refereres til A Tribe Called Quest som Peggy Bundy.

Lag på lag med musikalske hook, men også underlag med andre melodilinjer eller brudd.

Kanskje kan man si at musikken har sjel på samme sett og vis som Lambchop eller en Van Morrison. De lange låtene er preget av temposkifter og lekne sidespor. Ja, også får vi ikke glemme humoren da. Den er det mye av i disse billedrike tekstene.

Totaliteten blir noe veldig levende som gjør at en tramper takten mens man ivrig følger med, med både øyne og ører, på hva musikernes neste krumspring måtte være.

Lekne innspill og musikalsk overskudd

Live er det drivet og den sugende kraften i musikken som står frem. Det er nok også mer rocka enn på skive.

Frontmann Ryan Davis synger med en dyp, fin baryton og spiller både gitar og munnorgel eller melodica som det vel egentlig heter. Han backes av en gitarist, bass, keys og trommer. Alle setter de sine personlige avtrykk i musikken med lekne innspill og musikalsk overskudd.

Å lytte til kvintetten har lindrende effekt tross at tekstene kan handle om både ensomhet, trøblete kjærlighet og søvnløse netter. Intellektuelt og noen ganger surrealistisk går han fore.

Nærmest uanstrengt får de så satt følelser i sving. Det er høyt, langsomt og ofte fylt av sterke harmonier.

Blomstrende og sprudlende

Men i like stor grad som musikken er preget av Neil Young og hans Crazy Horse eller My Morning Jacket har Silver Jews fått være med å fargelegge spekteret og inspirere lydbildet. Et sound der voldsomme gitarfuzz sekvenser, à la J Mascis, har en nesten like naturlig plass som Will Oldhams tilnærming til country. Samtidig som gospel, soul og rock er like viktige bestanddeler i et sound som også inkorporerer uventede elementer

Men mellomsnakket var det noe å utsette på. » I think we can do one more» gjentatt er mindre enn hva vi kan forvente av en frontmann med rykte for å være humoristisk og beleven.

Jeg venter ennå på skiva jeg bestilte for en måneds tid siden, men livemøtet har gjort at jeg gleder meg ennå mer til nærlytting. Det var både sprudlende og blomstrende fortettet.