Magdalena Bay: visjonær moderne pop

Mellom tankeløs tyggegummi-pop og en kritikk av den samme leverer Mica Tenenbaum og Mark Lewin, som utgjør Magdalena Bay, en imponerende konseptuell forestilling på deres Imaginal Mystery Tour, som også kan oppleves noe sjelløs. Et stykke stadionpop på en relativt liten scene. Under siste ekstranummer «The Beginning», fra førstealbumet Mercurial World, gynget gulvet på Oslos 40-års jubilerende konsert storstue Rockefeller onsdag 25.februar.

Allie X satte stemningen med sin dark pop som låter mer og mer som likestrøms dance pop tross det forlokkende gotiske utgangspunktet og en operatisk stemme som fikk anmelder til å tenke på Florence and the Machine og fotograf Kate Bush.

Så er det klart for kveldens headliner navngitt etter en kystlinje i Mexico som skal være et paradis for naturentusiaster. Den Los Angeles-baserte duoen fylles ut med en trommeslager og en ekstra bassgitarist live.

Mystisk og magisk drømmeunivers

2024-albumet Imaginal Disk fremføres i sin lunefulle helhet i narrativ rekkefølge – ispedd fire låter fra debutplaten og enkeltstående singler utgitt før og etter – som en bisarr psykedelisk fortelling om å finne sin identitet. Det vil si den imaginære karakteren True, som har fått en disk installert i pannen for å bli sitt ideelle jeg. Kostymeskifter, videoprojeksjoner og kulisser får frem historien. Det er regissert og designet til fingerspissene og grenser mot det kalkulerte veltilpasset til dagens behov for sosiale medier innhold.

Også de unge publikummerne i det utsolgte konsertlokalet bidrar til dette der flere har kledd og sminket seg opp for anledningen inspirert av albumomslaget til 2024-platen. Sceneoppsettet i seg selv er også storslagent og noe av det aller mest bemerkelsesverdige. Med et engletema benyttet de rekvisitter som forestilte vinger og skyer. På hver flanke var det storskjermer som viste elementer fra bandets musikkvideoer som Mica iblant samhandlet med.

De visuelle klippene er både foruroligende og sære, men blender fint sammen med den digitale futuristiske estetikken og uttrykket til Magdalena Bay, et mystisk og magisk drømmeunivers.

Leftfield popband vokst ut av en progrock-gruppe

Mica Tenenbaum fosser ned en rød trapp satt i venstre scenekant og hopper rundt fra side til side, bytter fra den blå kjolen hun også har på albumcoveret til en rød med baller på, til en lyseblå ballkjole mot slutten til den romantiske avslutningen med «Angel of Satellite» og «The Ballad of Matt & Mica». I blant spiller hun synth og ved et tilfelle gitar. Partneren Matt Lewin trakterer vekselvis gitar og synth.

Det er en oftest glatt hook-basert elektronisk musikk, en form for synthpop eller rett ut sagt pop der inspirasjonskildene spriker fra Grimes til Gwen Stefani og Britney Spears, men også har likhetstrekk med samtidige artister som Caroline Polachek, Charli XcX eller yeule.

Det er i utgangspunktet ganske enkel pop, der andre elementer kommer til overflaten her og der, sammen med noen interessante vendinger. Man kan si det er et leftfield popband vokst ut av en progrock-gruppe.

Bare fornøyd og glad

Sakte men sikkert lyktes de også i akselererende grad å overbevise en nysgjerrig, men også i utgangspunktet noe tilbakeholdt anmelder som ikke helt hadde blitt grepet av lytting til låtene deres. Selv om det mange ganger kan bli vel polert og forutsigbart, er det også en dybde og detaljer som besnærer og lokker. Hjertet for melodiene og det catchy sitter fortsatt i kroppen, og vi kan høre innslag av listepop fra både 00-tall og 1980-tallet.

Stemningen ute i salen var veldig god, tidvis opp mot ekstatisk selv om ikke alle var svimeslått som de aller ivrigste. En begeistring med rette selv om utsendt kritiker nok ikke var fullt så bergtatt, bare fornøyd og glad.

Aller mest inntrykk gjorde nok «Cry For Me» og den myke fine pianoballaden «The Ballad Of Matt & Mica,» tilsynelatende ikke helt ulik parets egen historie, hvor sangerinnen ikledde seg vinger og stod med armene strukket mot taket som for å stige opp i himmelen.

Alle foto: Per Otto Oppi Christiansen.