Magnifike, minneverdige The Magnetic Fields

Det var eventyrlig fint å få oppleve iscenesettelsen av storverket 69 Love Songs med The Magnetic Fields i Oslo Konserthus fredag 19. og lørdag 20.september. Med fynd, humor og teatralsk tilnærmet kvintetten seg de etterhvert klassiske låtene og møtte stående applaus, latter og brede smil. Det var sjarmerende uhøytidelig og moro samtidig med dypere lag.

De to konsertkveldene var begge delt opp i to sett med en pause i mellom.

Hva vi får er alle de 69 låtene fremført i den samme rekkefølgen som de fremtrer på de tre opprinnelige CD-ene som etterhvert også ble seks titommer vinylplater. Platene gjorde det ikke veldig sterk på hitlistene i sin samtid der en 170 plass på britiske albumlister er det de kan svare for, men har vokst frem en klassiker status – med god grunn – og flere av låtene har blitt covret i ettertid. Mest kjent er nok Peter Gabriels tagning av «Book Of Love». Versjonen bandet gjør selv i Oslo Konserthus er også bortimot tåredryppende vakker.

Merritt uten gitar, men med tyngde

Forventningene våre var naturlig nok skyhøye når vi ett år forsinket kunne være med på 25-årsjubileums forestillingen til albumene fra 1999. Bandet innfridde uten alle gjestemusikerne og originalmedlemmer som John Woo og Claudia Gonson.

Den dype, karakteristiske baritonstemmen til Stephin Merritt er på plass, men kontrasteres og varieres med den lyse stemmen til Shirley Simms og Anthony Kaczibskis mer klassisk skolerte sang. Merritt – angivelig rammet av langtidscovid – er overraskende nok uten gitar denne gangen, og har også satt bort vokalen på noen av låtene han opprinnelig synger. I stedet konsentrerer han seg om litt knotteskruing, triangel ved et par anledninger og tamburin ved siden av sang.

Cellist Sam Davol er på plass med hva vi antar er en elektrisk cello (et mye mindre strengeinstrument med liknende klanger som den akustiske storebroren).

Live som oppgraderte versjoner

Mange av låtene er relativt like de gamle studio versjonene, men enkelte har blitt kraftig omarrangerte. Stephin Merritts affinitet for musikaler og show trer tydelig frem i disse scene fremføringene. På mange måter er liveversjonene vi fikk ta del i oppgraderinger i forhold til de tidligere studioversjonene.

På «Busby Berkeley Dreams» dag to kommer hans indre diva frem og «Yeah! Oh Yeah!» er teatralsk. «Love Is Like Jazz», «Papa Was A Rodeo» og «Punk Love» er nesten ugjenkjennelige.

I forkant av førstnevnte tar Simms en tur på siderommet av scenen, kommer ut igjen blåsende på sigarettrøyk. Så utarter det seg helt i en form for absurd, surrealistisk teater som topper seg med at ellers så alvorlige Sam Davol spiser banan og kaster fra seg bananskallet. Musikaksk er det en satirsk, men også kjærlig stilisering av friform jazz og lek med effekt og perkusjonbruk.

Det lattervekkende stuntet møtes med knekkende begeistring. Mannen i nabosetet kan ikke på noen som helst måte styre sin latter der han ler for oss alle.

Punkenergi og politiske undertoner

«Punk Love» er oppjaget og hissigere. Som en bekjent kommenterer. Det er også mye punk i tilnærmingen The Magnetic Fields til låter og genre. Ihvertfall er det ofte enkelt og minimalistisk.

Og ja, flere publikummere gir meg berøm for Black Flag t-skjorten jeg hadde første kvelden.

Den politiske situasjonen og samtiden påvirker også. Chantingen på «Washington D. C» er nå oppgitt og kommer fra et slaget ståsted hvor det tidligere var sprudlende.

«The Luckiest Guy on Lower East Side» låter nærmest triumferende med Anthony Kaczinskis vokal i stedet for Dudley Klutes crooning. Kaczinski, fra bandene Figures On A Beach og Fireking som ikke var med på de opprinnelige platene, tar seg også av vokalen til LD Beghtol. Han spiller også gitar.

Et band som virkelig koser seg

Shirley Simms gjør også en formidabel vokal innsats der hun har tatt over for Claudia Gonsons vokal i tillegg til å bære stemmen på de låtene – «No One Will Ever Love You», «Boa Constrictor», «Strange Eyes», «I’m Sorry I Love You», «Kiss Me Like You Mean It», «Papa Was A Rodeo» og «Come Back From San Francisco» – hun sang på det originale verket, skåle, knipset og spille ukulele.

Det er veldig tydelig at de har det gøy der oppe på scenen. I blant holder de på å le seg skakke. Ikke minst Christopher Ewen ser ut til å kose seg der han i tillegg til keyboard styrer alt av programmerte toner og digger musikken. Han står også for snakkeskrike vokalen på «Experimentel Music Love».

Dette reflekteres også i noen av låtene. Så som når de bevisst legger vokal eller instrument en halvtone under.

Humor, prosecco og sterke følelser

Mellomsnakket er relativt begrenset, men fyndig og vittig enten Merritt ler av de som ikke har billett til dag to/ ikke var der den første dagen eller ikke kommer tidsnok tilbake etter den annonserte tjue minutters pausen på dag to og da møter stengte dører.

Surmaget forteller han også om skuffelsen med å se en dramatisert biografi med Ethan Hawke i hovedrollen. En høy, vakker mann i stedet for en liten, overvektig fyr som ham selv og Seymour Bernstein. Takke seg da heller til en superhelt film der man i det minste vet hva man får.

Merritt forteller om å lide for kunsten – et studiominne fra innspillingen – og hvordan cellist Davol måtte spille inn en i utgangspunktet tre minutter lange låt i halvt tempo gjentatte ganger. Sindige Davol svarer med bannefinger og et slengkyss.

Vi får også høre hvor mye bandet gleder seg over at de for aller første gang skal få opptre i Roma, mens Merritt beklager å ha gått tom for prosecco og i stedet må jeg drikke vann som en villmann (savage).

Det er imidlertid ikke bare humor og latter. Gjennom de tematisk mangfoldige tekstene og det genremessig store spennet lykkes Stephin Merrit og hans musikalske medspillere å formidle hvor mye forskjellig kjærlighet er og kan være, og hvor mange ulike former den kan anta.

Fredagen avsluttes i ren karaoke stil med Kaczynski i en ruvende, storslagen versjon av «Promises Of Eternity».

Korte låter, store høydepunkt

Man trenger ikke å dykke veldig dypt før man skjønner at dette er subversive versjoner av kjærlighetsballaden. Dette er på ingen måte rett frem kjærlighetssanger. Tekstene rommer mye mer enn det. Iblant må man vri hjernen litt for å skjønne at det er det det likevel er.

Musikalsk er det også et tøyelig konsept der arrangementer og stil varierer voldsomt og mye. Særlig er det slik på dette albumet og også i disse sceneversjonene, selvom første settet dag to klarere tydeliggjør røttene i synthpop og 1980- tallspop.

Noe av sjarmen ligger også i det at flesteparten av låtene er så korte at de er ferdig før man rekker å bli lei de, og at de derfor også mange ganger går rett på høydepunkt eller refrenget og at vi raskt når klimaks.

Det er en leken frontfigur som sier de nå skal ha en 25 år lang pause før de kommer tilbake og fremfører disse sangene her igjen.

Dybde og variasjon

Alt i alt tjener mange låter på den musikalske utviklingen 25 år har gitt og låter både rikere og bedre enn de opprinnelige versjonene. Bare untaksvis foretrekker vi originalversjonene, slik som med «Papa Was A Rodeo» som mistet noe av futten i lavere tempo og uten country arrangement.

Aller best var «No One Will Ever Love You» den første kvelden. Her er Shirley Simms strålende og de fyndige tekstlinjene ubetalelige.

«No one will ever
love you honestly
No one will ever love you
for your honesty».

Her kommer den lyriske treffsikkerheten og uhøytideligheten tydelig frem. Stemmeprakten og melodilinjene er fremragende.

«I Can’t Touch You Anymore» dag to treffer langt inn i hjerterøttene.

Dybden og variasjonen som man får ved å oppleve dette verket i sin helhet gir masse å tenke, å fundere og å glede seg over. Det kan jeg leve lenge på.

Alle foto: Kate Helen Gustavsen.