Meditativ Ichiko Aoba

Et fullsatt Cosmopolite fikk en gjennomskinnelig eterisk aften i selskap med japanske Ichiko Aoba torsdag 26. juli.

Nærmest unnselig og sjenert, men ikke uten sjarm, setter den japanske musikerne og sangerinnen seg til med keyboardet vendt sidelengs iført kimono. Hun kaster noen kjappe blikk i vår retning og begynner å spille. Vi får også raskt ta del i hennes sarte vokal.

De fanger og fremstår stadig mer pregnant jo lenger ut i konserten vi kommer som også den fine klassiske gitarplukkingen med og uten capo på gitaren.

Mens de store horder var opptatt av nostalgi og fortidens musikkglede på Ekebergsletta i form av Sex Pistols, Green Day Weezer og Turbonegro, hadde et ungt, dedikert publikum hvorav mange med japanske årer, funnet veien til Torshov for den første norske konserten til stadig mer populære og omtalte Ichiko Aoba.

Akustisk gitar

Neste låt er 35- åringen forovervendt og spiller som på de aller fleste låtene akustisk gitar, ved en anledning til keyboard. Helt mot slutten får vi en med kun stemme der hun vandrer litt rundt på de ulike sidene av scenen etter først ha sittet ned helt ved scenekanten.

Hennes iherdige oppfordring om å kutte ut eller roe ned filming og fotografering møter lite eller ingen gehør. De aller ivrigste fikk nok hele konserten på mobilen. Og en relativt stor del av det for anledningen auditivt lyttende publikummet velger å forevige begivenheten. Lyden av knipsende kamera og mobiler og en og annen blitz forstyrrer ikke bare artist, men også oss andre.

Likevel må det sies å være et svært lyttende og respektfullt publikum som går dypt inn i musikken. Stillheten og konsentrasjonen er påtagelig.

Minimalistisk jazz-folk

Musikken er ganske minimalistisk, lettere jazzinfluert folk. Jeg synes også iblant å høre spir av brasiliansk bossanova og tropicalia og japanske folketoner. Spesielt live hvor det er enklere arrangement og kun et instrument og vokal om gangen. På keyboard får vi også noen samplede lyder av vind og bølger og hun plystrer fuglesang.

Musikken er drømmende og flyter av sted, liminalt der det ikke er tydelige grenser mellom enkelt vers eller toner. Den er aldri insisterende eller drevet av hooks. Snarere er det filmskaperens umerkelig overganger mellom ulike passasjer. Det er lagdelt ambient, hvor det bygges musikalske luker eller rom opp på hverandre.

Besnærende vakkert introspektivt. Samtidig mykt, delikat lindrende og personlig. Rolig og uanstrengt som hennes eget vesen.

Våre forventninger ble innfridd. For det meste sittende med et svært enkelt sceneoppsett der et dus visuelt lysshow i bakgrunnen fikk frem noe av stemningen fra albumet Luminescent Creatures og det tilhørende albumomslaget tok hun oss inn i et sart, forsiktig og innadvendt lydrike.