Kraftfullt, rått og deformert, men også respektfull var Lydia Lunch og Marc Hurtados tilnærming til Suicide og Alan Vega på et utsolgt Revolver søndag 19. januar. Likevel ble det aldri mer enn sånn passe fornøyelig grunnet hennes marginale stemme og det enkle oppsettet med ferdig innspilte cd-opptak som bakteppe til de to skrikende stemmene over hissige industrielle no wave-rytmer.
Bonusen var et stykke Genesis Breyer P-Orridge (Neil Andrew Megson), Peter «Sleazy» Christophersen, Cosi Fanni Tutti ( Christine Carol Newby) og Chris Carter i form av Throbbing Gristle’s «Hamburger Lady». Ekstranummer fikk vi ikke.
Med «Touch Me» er vi i gang. I starten kun Hurtados vokal og lyden fra de medbrakte brente cd-ene med musikken som han styrer bak et Pioneer doubledeck. Sveitseren fra Grenoble har på seg en t- skjorte som viser albumomslaget til Suicide is Murder…You Decide-albumet med Lydia Lunch & Marc Hurtado med eksperimentell støy fra 2022.
Etterhvert kommer 65-årige Lydia Anne Koch også ut på scenen og tar etterhvert plass foran mikrofon helt i front (etter å ha funnet seg et glass Imsdal, skålt litt med makkeren og sittet på en stol litt i bakgrunnen slik hun gjør i de partiene hvor den 63-årige franskmannen fra Étant Donnés står for all stemme).
Opptredenen som de reiser rundt med er en slags hyllest til Lunch sin venn og Rabat Marokko-fødte Hurtados samarbeidspartner Alan Vega og dennes seminale band Suicide.
Opptredenen som de reiser rundt med er en slags hyllest til Lunch sin venn og Rabat-/Marokko-fødte Hurtados samarbeidspartner Alan Vega og dennes seminale band Suicide. Avantgardistisk performance og minimalistisk voldelig eller voldsom rock som skapte sjokkbølger i forkant av punken.
Damen fra Rochester, New York som har gjort seg kjent som poet, performance-kunstner, film dominiatrix, musiker og spoken word artist er konfronterende og provokativ, men ikke spesielt energisk denne kvelden. Ropene og sangen hennes er dessverre begrenset og mangler noe av originalenes enorme potens.
Dekonstruksjonen er interessant nok til at vi fant veien sammen med et hundretall andre på et forhåndsutsolgt Revolver, men ikke spektakulær eller minnerik nok til å sette varige spor på sjelen vår tross at vi får klassikere som «Frankie Teardrop» , «Ghostrider» og «Harlem». Hurtado er den bærende kraften selv om han også fremstår sjablonaktig.
Lydbildet og musikken er larmende og harmdirrende, men ikke nødvendigvis like gjennomslagskraftig som slagkraftig på tross av det legendariske musikalske materiellet de hyller. Men de forsterkede pulsene har en råhet og noe primalt ved seg der de eksperimentelt utforsker støyens kraft. Franskmannen skrur ivrig på miksebordet underveis.
Vi får prosseserte, deformede rytmer og høyt volum med gutturale skrik fra dem begge. Ett skrallende uvesen som i sin samtid ble ansett futuristisk og ga frempek til synthpunk, noise musikk og en hel masse annen larm.
Stoltrende, manisk hamrende beat repeteres med hypnotisk effekt New York-punkelektronikerne til ære. Smått kvelende og klaustrofobisk, men også anmassende og noe statisk.
Innimellom setter Lunch (først kjent med Teenage Jesus and the Jerks sammen med James Chance, senere fra solomateriale, Big Sexy Noise- med Gallon Drunks James Johnson. Terry Edwards og Ian White og samarbeider med Rowland S. Howard, Foetus, Thurston Moore, Omar Rodriguez-Lopez, etc.) seg på en stol i bakgrunnen og overlater fokus til sin mannlige makker.
Hurtado står med det doble Pioneer cd-decket, hveser og skriker, hamrer mikrofonen på brystet og illustrerer de ulike karakterene fra Vega og Revs låter på teatralsk vis. Han er nesten karikert i sin muskuløse utlevelse og stil der han illustrerer motorsykkelkjøring, monster og maskulinitet. Så hardt går det for seg at mikrofonen hans blir ødelagt og de må be Revolver om å fikse en ny mot slutten av konserten.
Det viktigste ankepunktet er nok stemmen hennes. I tillegg var det en sliten og humørsjuk utgave av Lydia Lunch som viste seg i Revolver-kjelleren de drøye 45 minuttene vi fikk.
Det viktigste ankepunktet er nok stemmen hennes. I tillegg var det en sliten og humørsjuk utgave av Lydia Lunch som viste seg i Revolver-kjelleren de drøye 45 minuttene vi fikk.
Vi kommer alle til å bli «Ghostriders» og møte Alan Vega der nede i helvete, bare slapp av, mente hun i et sjeldent øyeblikk av tale til publikum. Ellers viser hun bannefingrene til publikum, peker på oss eller sender et hissig blikk på de som tillater seg å fotografere noe av seansen. Slik hun konfronterer publikum ellers underveis mellom vanndrikkingen.
Mest overbevisende er de midtveis etter en noe slapp start. Så faller intensiteten og tilstedeværelsen til Lunch noe. Det er et voldsomt sanseangrep, men altså ikke så veldig inntagende.
Etter å ha gitt oss sine deformerte utgaver av Suicide- og Alan Vega-låter avsluttet de med sin versjon av Throbbing Gristle sitt skrekkmesterverk «Hamburger Lady»- en flexisingel som også er å finne på D.o.A: The Third and Final Report of Throbbing Gristle. Hurtado har som kjent også samarbeidet med Genesis Breyer P- Orridge utover Vega, Michael Gira, Pascal Comelade og Mark Cunningham. Det er ikke plass for eller tiltenkt noen ekstranummer denne kvelden.
Rabalderet var sånn passe underholdende, men med den sent påkomne avlysningen av Dj-settet til Alan Vegas kone Liz Lamere forsvant noe av totaliteten. Men noen nye runder med mine gamle Suicide- skiver, Alan Vegas posthume og eldre utgivelser blir det nok de nærmeste dagene. Lunch- skivene får nok ligge i fred.
Vær den første til å kommentere