Midtgardsblot 2025

En aldri så liten oppsummering med bilder fra den enestående festivalen Midgardsblot i Horten.

Når man skal beskrive denne festivalen kommer man ofte litt til kort, da dette er en festival man rett og slett bare må oppleve. Skulle finansrådgiveren i heimen hardnakket hevde at man bare har plass til én festival i året, så er det Midgardsblot i Horten man skal dra på!

At dørene nå er stengt og det aller meste pakket bort, er litt trist. Samtidig er det en trøst (mager, men fortsatt en trøst) at det kun er rundt 360 dager til neste gang. Så noter deg datoen allerede nå: 12.-15. august 2026.

Hva er det så som gjør akkurat denne festivalen så spesiell, i motsetning til alle de andre? På de fleste festivaler vet du i grove trekk hva du får. På Midgardsblot er det mer som trollmannen med kaninen i hatten – du vet at den kommer, men aldri helt hvordan den ser ut. Du kjenner rammen, men aldri helt hva du kan forvente. Selv om du leser plakatene, vil det alltid dukke opp overraskelser. Det er strengt tatt nettopp dette som er så kult.

Festivalen ble arrangert første gang i 2015 og har siden den gang hatt mange store navn på plakaten. Det som i mine øyne gjør den helt spesiell, er omgivelsene. «Settingen» rundt vikingmuseet i Horten skaper en atmosfære som tidvis er på kanten til magisk – ja, til tider helt magisk, faktisk.

Følelsen av å være velkommen

Jeg er innom mange konserter og festivaler i løpet av året, men arrangementet i Horten står i en klasse for seg selv. Det er nesten som om tiden deles inn i før og etter Midgardsblot. Skal man trekke frem høydepunkter, kan det fort bli like langt som Sagaen om Isfolket – det er så mye! Inntrykkene hagler inn gjennom de fire dagene, og festivalen er populær langt utover Norges grenser. Folk reiser langveisfra for å oppleve dette – og mange kommer igjen, og igjen, og igjen.

Det er noe helt eget med følelsen idet en entrer festivalområdet. Inntrykkene får flyte fritt, i form av blant annet et bredt spekter av musikk. Og man skal ikke glemme alle timene som er lagt ned i kostymer, både hos musikerne og ikke minst publikum. Her er det håndverk og design i ypperste klasse. Ingenting overlates til tilfeldighetene, enten du vandrer rundt i vikinglandsbyen eller trår inn i Gildehallen.

Og kanskje aller viktigst: den essensielle følelsen av å være velkommen. Det er hyggelige smil og et vennlig «godt å se deg» overalt. Du kan nærmest ramle inn rett etter jobb i arbeidsklær og være like velkommen som den som har lagt sin sjel i et høvdingkostyme fra vikingtiden.

Fra intimt til sauna

I år føltes det likevel som om noe manglet, selv om det var vanskelig å sette fingeren helt på det. Personlig savnet jeg blant annet scene tre. I år var denne droppet til fordel for å heller legge flere konserter til Gildehallen. For fotografer og presse var dette en ugunstig løsning da de færreste har finsk blod i årene. De fleste prøvde derfor iherdig å styre unna sauna-tilstandene der. Resultatet ble at de som tok utfordringen og kastet seg inn i det, riktignok fikk noen fantastiske øyeblikk under intime konserter – men væskenivået sank betraktelig. Derfor var scene tre, slik vi hadde i fjor, savnet.

Kaninen i flosshatten

Når det gjelder årets line-up, må jeg innrømme at det var et par band jeg aldri hadde sett for meg på Midtgardsblot. Men igjen: kaninen i flosshatten. I år fikk vi faktisk hele tre banebrytende band innen norsk musikk. Det er i seg selv en aldri så liten bragd fra de som styrer med å hente inn artister til festivalen.

Jeg skal være ærlig: Stage Dolls fra Trøndelag hadde jeg overhodet ikke sett komme. Men ære være at de faktisk kom! For meg vekket det mange ungdomsminner, og jeg tviler på at jeg var alene om å sitte med et nostalgisk smil, mens tankene vandret tilbake til en mer bekymringsfri ungdomstid med Pioneer-kassettspiller og Bic-kulepenn i nærheten, i frykt for båndsalat. Mange av oss i «rett alder» husker fortsatt godt Wings of Steel fra 1988.

Harnell & Tekrø – en heftig kombinasjon

Og når man beveger seg i rockemiljøet i Trondheim, burde det kanskje ikke ha vært så overraskende at også TNT dukket opp på samme måte som Stage Dolls. Begge er svært rutinerte band, og jeg tviler på at noen klaget da de entret scenen. For det var absolutt duket for allsang! Det ble til og med hvisket om at det oppsto en aldri så liten moshpit under Stage Dolls-settet, noe jeg ikke kan bekrefte, men det ville på ingen måte forundret meg. Stemningen var i alle fall skyhøy. Og ikke minst var det godt å se «Diesel» Dahl tilbake bak trommene i TNT etter sykdomsfravær.

For meg, helt personlig, er TNT med Tony Harnell i spissen det virkelige TNT. En kan sikkert diskutere dette til man blir både gul og blå, men albumene Intuition og Tell No Tales vil for meg alltid være klassikere. Det var jo ganske kult med et norsk band med vokalist fra «over there». Tony Harnell og Tekrø med sitt signaturgitarspill er en heftig kombinasjon – i like stor grad nå som da TNT så dagens lys.

Fra Deathcrush til Midgardsblot

Apropos norske helter, Mayhem spilte også, med Messia i spissen.

Kanskje risikerer jeg å hisse på meg en hel horde med tilhengere, men det er noe spesielt med starten på Mayhem. Dette er vel strengt tatt et av de mest myteomspunnede bandene i norsk musikkhistorie, på godt og vondt. At de var banebrytende og ekstremt tidlig ute, er udiskutabelt. De er et band som begynte med black metal før sjangeren i det hele tatt hadde fått en definisjon. Men jeg synes at Deathcrush bærer mye preg av punk egentlig. Vet de hentet mye inspirasjon fra legendariske Venom, men tør også å påstå at med Messias forkjærlighet til punk, ble nok Mayhem litt farget av punken også. Den har de røffe kantene og brutalitet, med farge og sjatteringer fra punk, bare langt hardere og raskere. Å se de på scenen på Midgardsblot var i allefall en høydare for meg.

Et fellesskap på tvers av tid, sjanger og kostyme

I tillegg fikk vi med oss bandene Tempel, Ghaals Wyrde, Eivør, Vanvidd, Hrafngrimr, The 3rd and the Mortal, Vǫluspá, Hypocrisy, Mork, Ensiferum, Svarttjern, Benediction, Eihwar, Ruim, Hällas og Tsjuder.

Alt i alt er Midtgardsblot noe langt mer enn «bare en festival». Det er et møtepunkt mellom historie, musikk og fellesskap – der fortid og nåtid smelter sammen i en atmosfære som ikke kan beskrives fullt ut, bare oppleves. Det er noe spesielt med å se en Teletubby, en viking, Waldo og en hippi stå sammen foran scena å nyte den samme musikken.

Når dørene lukkes for i år, sitter man igjen med minner, nye vennskap og en gryende lengsel etter neste år. Heldigvis er det bare et spørsmål om tid før vi står der igjen – klare for nye overraskelser, nye høydepunkter og enda en magisk reise inn i Midtgardsblot-universet.

Alle foto: Hans Martin Høydahl.