Forventningene ble innfridd og jeg har har funnet min høstfavoritt. Det selvtitulerte albumet til Misty Coast hjelper til med å holde varmen, når de kalde høstkveldene blir flere i tiden fremover
Foto: Anette Kathinka Servan
Misty Coast er sideprosjektet til Richard Myklebust og Linn Frøkedal, begge kjent blant annet fra The Megaphonic Thrift. Navnet alene fikk meg til å sjekke dette ut. Det klinger så behagelig, noe en språknerd som meg selv setter stor pris på; gjennomtenkte navn som smaker godt, antyder jo at det samme kan skimtes også i tekstene. Albumet ble sluppet på fredag og er deres første, så langt.
Tilfeldigheter som startet det hele
Sideprosjektet startet opp ganske tilfeldig, angivelig fordi de etter noen glass vin og enda flere timer med jamming og innspillinger, satt med masse overskuddsmateriale. Låter som ikke passet til Megaphonic Thrift, men som likevel ikke kunne forkastes, til det var de for bra. Plata er produsert av Bergens superprodusent Matias Tellez, og mastret av Jørgen Træen.
Med seg har de også Kim Åge Furuhaug og Mira Tiruchelvam på henholdsvis perkusjon og fløytespill. Inspirasjon mangler det ikke på. Duoen uttaler selv at den kommer fra de merkeligste ting, som fra den tyrkiske taxisjåføren, kinesisk- og østeuropeisk musikktradisjon, kortvarige depresjoner, deres rare og modige venner, alle heltene deres og alle de fulle og sjarmerende pubgjestene de møter på barene de driver.
Minner om mye, men høres kun ut som seg selv
Soundet er lavmælt og lofi, litt knitrete og passe vindskeivt. Kan til tider minne om en tidlig utgave av My Bloody Valentine. Jeg kunne nevne similar artists i fleng, og de fleste av dem ville vært på min topp 20 liste over artister eller band gjennom tidene, hvis jeg hadde hatt en sånn. Vokalen fungerer som topping – Frøkedal har en smooth vokal, og presterer ypperlig å balansere den både kraftfullt og sart gjennom hele albumet.
Fint, fint, og passe skrudd
Hele albumet er flytende, og deilig suggerende. Det føles innimellom litt monotont, men det varer bare så lenge at man såvidt rekker å tenke ferdig tanken, før man blir dratt med videre til nye lydlandskaper.
Fikk veldig høye forventninger da jeg fikk høre om Misty Coast.
Favoritter er Strange Girl, Leap Year, og Dinosaur, som jeg mener alle skiller seg litt ut fra de andre låtene på plata ved å være bittelittt mere skrudd, og med elementer både fra støypop og progrock. Platens siste låt Heavy Head on a Body gir assosiasjoner til Jenny Hvals kunstkonseptalbum Blood Bitch, og det er utelukkende positivt.
Jeg innrømmer gjerne at jeg umiddelbart fikk veldig høye forventninger da jeg fikk høre om Misty Coast – Megaphonic Thrift har vært favoritter en lang stund, men jeg har altså ikke fått med meg sideprosjektet inntil nå.
Jeg har vært på indiebagen så lenge jeg kan huske, så det skal en del til for at jeg skal finne noe jeg vil anse som annerledes eller nyskapende. Ikke at det nødvendigvis skal være et mål i seg selv. Men det er det som er så fantastisk med Misty Coast; de forsøker ikke å være sære bare for å skille seg ut, men så gjør de det det de gjør allikevel både velslipt og forfriskende annerledes på en gang.
Misty Coast – 10/10
Misty Coast spiller på Revolver 7. oktober med The Basement Shake, det blir nok verdt turen.
Vær den første til å kommentere