Morrissey – et tveegget sverd

Morrissey har virkelig lykkes med å beholde sin vokale kraft og låtene som han skrev sammen med Johnny Marr i The Smiths innehar en bestandighet som er vanskelig å fornekte. Fremføringen er også god, men brukes gammel storhet til å forføre og forlede? Er de nye låtene like forglemmelige som tekstene er usømmelige, motbydelig oppgulp? Dette er tankene som står igjen etter å ha bevitnet briten og hans kvintett i Nova Spektrum i Lillestrøm lørdag 27.juni.

Går det derfor an å lytte til en artist når dennes meninger og virkelighetsforståelse total krasjer med vår egen? Kan vi fortsatt lytte til Burzum, Marilyn Manson, lese Knut Hamsun osv. Ikonet Morrissey har beveget seg stadig lengre inn i denne gjørma. Og svarene er langt fra enkle.

Tar det så bort glede ved musikken og tekstene hans. Må de heretter forstås på en annen måte? Forringes også verdien av fortiden?
Er dette den endelige bekreftelsen på faren ved å leve i fortiden med konservering og konservative musikk idealer og lydbilder?

Er det konspirasjonsteori?

Tilsynelatende ganske ufarlig dette? I hvert fall er det slik inntil man begynner å lytte litt nærmere til tekstene på de nyere låtene som jo utgjør en ikke uvesentlig del av kveldens settliste.

Ta «Notre Dame» som akkurat slippes på singel samme dag som konserten finner sted. Er det konspirasjonsteori vi her får servert med orkestrert patos. Er det slik at muslimene gis skylden for terroren?

Before investigations
They said, «There’s nothin’ to see here»
Notre-Dame, a cold hand just touched me
Notre-Dame, a cold hand just touched me

Er det altså slik at vår nostalgi, lengsel og savn etter musikken som berørte oss så sterkt under oppveksten brukes til å lulle oss inn i en verden av konspirasjon og motbydelige tanker. Da må vi nok likevel si nei takk.

Heldigvis, hadde jeg nær sagt, berører disse nyere låtene heller ikke meg rent musikalsk. Flørten med James Bonds lydbilder hjelper ikke «Notre Dame». De oppleves snarere som dødpunkter og bevis for at dagens Morrissey ikke lenger er å regne med. Ganske døllt, spør du meg. Hans evner som entertainer råder det ingen tvil om, der han bytter skjorter, knepper opp, retter kragen, rister maracas eller holder blomster. Morrissey kommuniserer og understreker sine poeng aksentuert.

Vil vi virkelig dette?

Men hva er det han ellers driver med. Hvorfor er stortrommen preget av et norsk flagg?

Har også stillbilde fra Fritt Vilt som preger bakgrunnen under «Scandinavia» en symbolikk vi ikke er kjent med eller ikke ønsker å vedkjenne oss?

Stab me in your own time in Scandinavia
Unprotesting I’ll die in Scandinavia

Pinned to a crime in Trondheim
I despise each syllable In Scandinavia

Let the people burn
Let their children cry and die
In blind asylums

Vil vi virkelig dette, eller er det like greit å sjekke ut en gang for alle?

Sterkt gjennomført og gjennomtenkt show

Samtidig er det vanskelig å ikke la seg fange og bli grepet av stemmekraften. Måten 68-åringen veksler mellom baryton og tenor er fortsatt distinkt og egensindig, og oppviser stor kontroll og beherskelse. Det virker ikke som alderen eller årene tynger den siden til den mer og mer konservative og preserverende artisten.

Stemmen kler og passer til de ofte pessimistiske verdensanskuelsene og den tekstlige sårbarheten. Han har også en myndig selvtillit der han leder forsamlingen gjennom forestillingen, avfeier sangønsker og dumme kommentarer som latterlige eller ber oss høre etter i stedet for å prate i munnen på ham. Det er også et sterkt gjennomført og gjennomtenkt show som tilfredsstiller Mozzerians anno 2026.

The Smiths-coverne stod seg best

En ambivalent glede med andre ord. Klarte man å se bort fra de politiske aspektene, slik åpenbart mange av de tilreisende fansene gjorde, leverte Morrissey og hans gjeng laudabelt selv om også de kunne være enig at det var de tidlige solo låtene og The Smiths-coverne som stod seg best og virkelig skapte stemning.

Er det virkelig verdt å insistere på skillet mellom forfatter og verk på grunn av noen haug gamle låter vi også sjeldent har spilt på hjemmestereoen de siste årene?

Har vi ikke nok annet å lytte til av både nytt og gammelt? Jeg vil ihvertfall ikke unnskylde ham eller bortforklare noe av dette og tar fortsatt Johnny Marrs parti hver eneste gang, også i den pågående striden om en kommende BBC-dokumentar om The Smiths.

Gode versjoner av noen dannelsesmessig viktige låter

Jeg tar med meg gleden over å ha hørt gode versjoner av noen dannelsesmessig viktige låter. Få kunne som Stephen Patrick Morrissey artikulere behovet for menneskelig kontakt, lengsel etter tilkopling, vennskap og kjærlighet eller angsten for å ikke høre til.

Hans tekster gjorde i samspill med signatur gitarakkordene til Johnny Marr det mer enn ok å være annerledes og lindret følelse av utenforskap.

Det gjør fortsatt inntrykk å høre tekstlinjer som
«I am human and I need to be loved
just like everybody else does» («How Soon Is Now?»).

Ømheten og det vakre i tekstlinjene og den teatralske tilstedeværelsen er beholdt der han mer enn villig flørter med publikum. Dog nå med noen bitske bitre stikk innimellom.

Og har vi ikke også kjent på kjedsomheten så stille og grå, nydelig beskrevet med og i «Everyday Is Like Sunday».

Den innledende YouTube-hyllesten til hans musikalske helter som Ramones, Visage, Timi Yuro og Delta 5 er fortsatt rørende om enn noe mer datert i dag, spesielt Sigue Sigue Sputnik. Så også hans kjærlighet til vinylplater og effekter fra fortiden.

Solide musikere

Versjonene av The Smiths-låtene vi får gjør ære på legacyen. Det er solide musikere han har med seg og stemmen holder meget godt.

Engasjementet, de sterke meningene og vågemotet til å stå for disse har alltid vært en av hans styrker. Nå har det imidlertid blitt uspiselig. Det føles ikke lenger som det er etablissementet og øvrigheten han angriper. Nå er det de svakeste som får unngjelde. Da sier jeg takk for meg. Samtidig takker jeg også for det han har gitt meg tidligere i livet og det fine gjenhøret vi fikk med noe av dette denne kvelden også.

Rent musikalsk var det som ble servert av så høy klasse at trofaste fans snakket om den beste Morrissey-gigen på norsk jord. De kan ha hatt rett selv om det for denne anmelderen ikke helt treffer med låtvalget og jeg får kvalmefornemmelser over noen av tekstene.

Det internasjonale bandet med medlemmer fra såvel Columbia som Italia og USA innbefatter gitarist Jesse Tobias, trommis Matt Walker, bassist Juan Galeano, keyboardist Camila Grey og gitarist Carmen Vandenberg. Selv konsentrerer hans seg om vokalen utover litt risting av tamburin når han ikke har tørkler over hodet eller viser frem sin veltrente magemuskulatur.

Det er et lys som aldri helt kan slukne.

Take me out tonight
Where there’s music and there’s people
And they’re young and alive
Driving in your car
I never, never want to go home
Because I haven’t got one
Anymore

Kanskje man skal ta oppfordringen til The Specials i fullt alvor?

If you have a racist friend
Now is the time, now is the time for your friendship to end

Be it your sister
Be it your brother
Be it your cousin or your, uncle or your lover

If you have a racist friend
now is the time, now is the time for your friendship to end

Alle foto: Ole Skog.