Motorpsychos nye dobbelplate The Tower er første med nykommer Tomas Järmyr på trommer. Hans bakgrunn fra støyete improvisert musikk passer perfekt til Motorpsycho, og det høres ut som han alltid har spilt i bandet.
Cover: Håkon Gullvåg
De sier selv at han passet naturlig inn, og at det ikke tok mer enn et par øvinger før de skjønte at kjemien stemte. Blir spennende å se hvordan dette blir live.
Klassisk Motorpsychorocker
En sugerende klassisk Motorpsychorocker med en lang deilig Snah solo.
Platen er spilt inn i Los Angeles på Rancho de la Luna i California. Den starter tungt med tittelsporet The Tower som setter standarden for plata. En sugerende klassisk Motorpsychorocker med en lang deilig Snah solo. Det er mange lange tunge låter, 8 av de er på over 6 minutter, avbrutt av noen kortere akustiske popperler. Det høres godt at de har fått ny trommis. Med Kenneth Kapstad på trommer leverte de mange progrockperler, her er de tilbake til det mer jammende og svevende lydbilde. Begge deler kler Motorpsycho godt.
Her er låter som fort kan utvikle seg til å bli veldig lange deilige jammer live. Det er som sagt mange tunge låter på The Tower. Låt nummer to Bartok of the Universe er noe av det tyngste Motorpsycho har gjort på lenge. De har en enorm kreativitet, og behersker både monumentale riff og det sarte som i Stardust og The Maypole. To poplåter der kassegitaren er i sentrum, begge spilt inn på legendariske Rancho de la Luna.
You got to hang on to the trip your on
In Every Dream Home starter med et tungt lett gjenkjennelig Motorpsychoriff, før den går over i et rolig midtparti der Alain Johannes bidrar med fløyte. Sangen får et kledelig hippiepreg før den bygger seg opp igjen og drar låten mot nye høyder. Alain Johannes bidrar også på flere andre låter med gitar og vokal.
Et Motorpsykedeliskriff som drar låten av gårde langt ut på tur.
Platas lengste låt, A Pacific Sonata, på over 15 minutter, er en episk låt som sentrerer rundt et riff på kassegitar. Låta er meget stemningsfull og bygger seg sakte opp og opp og uten noen gang bli bråkete. The Tower avsluttes av Ship of Fools. Låta starter med rolig gitarklimpring før den trøkker til med et Motorpsykedeliskriff som drar låten av gårde langt ut på tur. En sterk avslutning på en sterk plate.
The Tower plasserer seg godt inn i Motorpsycho diskografien. Den viser et band som fortsatt bobler over av kreativitet og som nok en gang leverer (finnes det en dårlig Motorpsycho plate?). Når siste låt fader ut sitter man der og vil ha mer. Dette er starten på nok en epoke i Motorpsycho universet, måtte den vare lenge.
The Tower: 10/10
Vær den første til å kommentere