Ne-Yo og Akon i Oslo: hits, kaos og nostalgi

I et stappfullt Unity Arena var folk fra Oslo og resten av landet samlet for en kveld med nostalgiske bangers fra tidlig 2000-tall, levert av to av de største legendene innen R&B på den tiden: Ne-Yo og Akon.

Tekst: Taume Dery.

Og showet hadde alt. Det var en blanding av stripping, publikum som ble dratt opp på scenen for å danse, og Akon som brukte litt for lang tid på å låne mobiler fra folk i salen for å filme seg selv.

Men det var også noe som skurret litt i denne duoen, dessverre. Problemet var egentlig ganske enkelt: De har ikke så mange låter sammen. Derfor ble konserten delt opp i segmenter hvor artistene byttet på scenen. Først 15–20 minutter med Ne-Yo-låter, så 15–20 minutter med Akon, og så videre. I tillegg hadde de et litt klein mellomparti hvor de konkurrerte om hvem som hadde produsert de største hitene.

Midt i showet kom også noe jeg aldri har opplevd på en konsert før: en 10 minutters pissepause, som om dette var en musikal med intermission. Akon var klart best denne kvelden. Det var han som bar stemningen og virkelig skjønte oppgaven. Selv om Ne-Yo er en fantastisk showman, virket det nesten som om han ikke helt passet den enorme arenaen han sto i.

Autotune og lipsync

Det som er litt rart, er at det egentlig burde vært motsatt. For i sine egne segmenter er Ne-Yo den klart beste entertaineren. Du hører tydelig at det faktisk er han som synger, med den karakteristiske stemmen hans i front. Han bruker scenen godt, har med fire dansere som leverer noen helt ville triks, og et fint parti hvor tre korister får skinne. Han danser, løper rundt og gjør mye mer for å underholde publikum enn Akon. Akon, på sin side, hadde egentlig ikke så mye show å komme med. Han hadde noen dansere, et par fiolinister ingen egentlig la merke til, og musikere som det nesten virket som danset mer med enn faktisk brukte instrumentene deres.

Det var også ganske tydelig flere steder at han lente seg tungt på autotune og lipsync. I tillegg var mikrofonen hans delvis ødelagt store deler av konserten, så man hørte ikke alltid hva han sa. Likevel dominerte han fullstendig når det kom til energi. Hvorfor? Fordi han skjønte oppgaven: levere nostalgiske bangers. Og det gjorde han med glans. Han har rett og slett hits for days. Når låter som «Smack That», «Sexy Chick» og «I Wanna Love You» kom på, gikk hele arenaen med sine rundt 15–19 000 mennesker helt av hengslene.

Rolige låter

Ne-Yo, derimot, har bygget store deler av karrieren sin på roligere låter som «So Sick», «Miss Independent» og «Sexy Love». Fantastiske sanger, absolutt, og alle kan dem. Men de tar dessverre ned energien litt i en så stor arena. Man kunne kjenne publikum dabbe av i segmentene hans. I tillegg valgte han å spille flere nyere låter som ingen egentlig brydde seg om. Det var ikke derfor vi kom.

Jeg så Ne-Yo sist han var i Oslo på Oslo Spektrum, og det passet ham mye bedre. Den mer intime settingen traff mye hardere med de rolige og følelsesladde låtene hans. Kanskje er det bare så enkelt som at uttrykket hans ikke passer like godt foran 19 000 mennesker i en enorm arena hvor kravene til energi og crowd control er helt annerledes. Der briljerte Akon, fordi han både skjønte oppgaven og hadde låtene til å backe det opp.

På grunn av en del rot i gjennomføringen, perioder med dårlig lyd den store salen og altfor lange køer i baren — hvor man fort kunne gå glipp av 2–5 låter — ender helhetsinntrykket på en solid terningkast 4. Samtidig fikk det meg til å tenke på hvor sykt et Akon & T-Pain-show kunne vært. Eller Akon og Snoop Dogg. Det er lov å drømme videre der. Men alt i alt: utrolig gøy, utrolig nostalgisk, og jeg er veldig glad for å ha fått oppleve en liten bit av barndommen igjen.

Bilder: Ole Skog