Neon Ion ute med et sterkt album

Neo soul/R&B-gruppen Neon Ion er ute med ny plate, Laugh Now, Cry Later. Det er fire år siden den foregående ble lansert. Gruppen har bestått i mange år og vært gjennom flere faser musikalsk sett. Frontperson har hele tiden vært vokalist, medkomponist og tekstforfatter Natalie Sandtorv fra Ålesund.

Første gangen jeg hørte dem for om lag ti år siden, var de en progressiv og psykedelisk jazzgruppe. Det var på Trondheim Calling, først i Kunsthallen og deretter i Vår Frue Kirke. De la om stilen etter noen år. Natalie ville ha et mer iørefallende lydbilde og en mer lyttervennlig musikk. Da ble det neo soul og r&b. I det hele tatt var det en mer melodiøs og elektronisk «sound» som kom ut av høyttalerne på de to foregående platene.

Når de nå lanserer det tredje albumet, så er det en klart mer eksperimentell musikk vi hører. Neo soul/r&b og litt jazz ligger i bunnen, men i partier av flere låter så er det mer utprøvende og kreativt. Her gjenskaper egentlig Natalie Sandtorv noe av sin musikalske fortid. Jeg hørte dem som sagt før de ble Neon Ion, og da var repertoaret gjennomført mer eksperimentelt enn hva musikken ble senere.

En mer fremtredende saksofonist

Jeg vil også trekke frem en ting til. Det er saksofonen. På de to første albumene med Neon Ion er det saksofon på kun én låt på den første plata, «Illusions.» Til gjengjeld er dette saksofonspillet temmelig eminent. De hadde saksofon på platene før Neon Ion, og de har visstnok hatt med det instrumentet på scenen en lang stund. Det nye nå er at dette instrumentet er ganske sentralt på flere låter på et studioalbum. Han spiller også flere saksofoner på enkelte sanger. Jeg hørte også en barytonsaksofon på ett av sporene. Jeg vil si at det også her er en oppfinnsom bruk av instrumentet. Jeg liker effekten dette gir.

Alltid bra produksjoner

Jeg vil si at alle albumene til Neon Ion er godt produsert. Det gjelder også det siste. Du føler dette med en gang du hører åpningslåten. Det gjelder både lyden i vokalen og arrangementene. Denne gangen er det kanskje også en mer utfordrende produksjon i enkelte partier av låtene. Stort sett er det en ganske pompøs lydvegg på disse låtene. Det er arrangementer som bygger på ulike enkeltdeler. Du skal være bra bevandret i musikk for å få til dette.

Natalie Sandtorv sier selv om produksjonen at den utspiller seg i et samkvem med produsenten og musikerne i studio. De ville ha det litt gøy, og de prøvde å lage spenning i enkelte låter. Hun gir produsent Erlend Mokkelbost æren for både å bidra og ta til seg idéer i løpet av produksjonen.

Tekster skrevet i en vanskelig tid

Natalie Sandtorv ble utsatt for sterke prøvelser i løpet av den lange innspillingsperioden. Hun hadde utsatt det å få barn, men da hun trengte å bli gravid, lyktes hun ikke med det. Hun er gift med trommeslageren i gruppen, Ole Mofjell. De vurderte alternative former for å bli svanger, men plutselig så var hun gravid. Det var naturligvis jubel i familien.

Problemet var at i løpet av svangerskapet så trigget graviditeten at hun mistet hørselen på det ene øret. Hun mistet 90% av den. Dette er temmelig dramatisk når du lever av å lage musikk og være vokalist. Hun klarte imidlertid å vende dette til noe hun greide å leve med. Dette står det respekt av! Hørselen er tragisk nok mest sannsynlig permanent svekket på dette nivået.

Det er klart at alt dette preget noen av tekstene hennes på denne plata. Det er vel så at tittelsporet «Laugh now, Cry Later» ble skrevet kort tid etter at hun hadde fått den negative beskjeden angående graviditeten.

Ellers så omhandler tekstene naturligvis kjærlighet. I én av låtene synger hun om at det er vakkert å holde sammen i et forhold og ikke jakte på noe nytt og tro at det er så mye bedre. Dette er på sangen «Beautiful Thing.» Ellers kommenterer hun selv at det er mye forskjellig inne i tekstene, og hun beskriver samlingen av låter som en tidskapsel.

Enkeltsanger som peker seg litt ut

Her kan jeg nå først stoppe opp litt ved tittelsporet, «Laugh Now, Cry Later.» Dette er fra begynnelsen en roligere låt, men med en raskere perkusjon. Rytmikken står nesten litt mot akkompagnementet. Det er flere saksofoner med, også en baytonsaksofon. Låten friskner til, og det blir et sterkere lydbilde, kraftig på slutten. Det er kombinasjoner av toner og kanskje lydeffekter i kompet som gir en litt atonal effekt. Her formidles det uro.

Åpningssporet «Beautiful Thing» har jeg også allerede kommentert. Det er kanskje min favoritt på albumet. Det er en fengende låt. Vokalen ligger fremme i lydbildet og høres nydelig ut. I refrenget blir det en mer pompøs og svevende lyd. Natalia korer seg selv. Ellers er det her i åpningen en kreativ bruk av saksofonen, da i form av en finurlig stereoeffekt i høyttalerne.

På det neste kuttet, «Desert Bloom», er det en kreativ bruk av blåsere i åpningen. Det er nærmest flerstemte blåsere, parallelt og utfyllende. Utover i låten brukes blåserne sammen med vokalen. Det er blåsere og synth i kompet. Som på flere låter er det mer luftig og svevende i vokal og komp på refrenget.

Jeg hopper helt ned til den siste låten, «Unrehearsed Love.» Her er pianisten og vokalisten i et finurlig samspill. Natalie snakkesynger mens pianisten spiller en stakkato rytme på pianoet. Til sammen blir dette et helt spesielt samspill. Personlig kan jeg ikke huske å ha hørt dette før. Disse to skal visst ha kjent hverandre lenge, helt fra videregående i Ålesund.

Omstrukturering

Dette har gått over en lengre periode. Faktisk er det ca. fire år siden det forrige albumet kom ut. Det er blitt litt endringer, men de er ikke dramatiske. Ole Mofjell er tilbake på slagverk alene, Kjetil Jerve er ny på keyboard, Kai von der Lippe spiller piano, Kristian Jacobsen på bass og Jonas Hamre på saxofon. Produsenten Erlend Mokkelbost har vært med på alle albumene.

Et positivt resultat

Det er disse som lager det til dels pompøse lydbildet. Jeg vi si at de har lykkes med denne plata. Den inneholder mer spenning og uventete løsninger enn den forrige. Saksofonen er et akustisk instrument, og det mener jeg hjelper for helhetsinntrykket. Det blir mer menneskelig.

Arrangementene er avanserte, og det er det som gir meg den beste følelsen. Det er en rikdom i lydbildet som jeg personlig setter pris på. Likeså liker jeg at rytmikken til tider er litt spesiell. Noen gode låter er det også. Natalie Sandtorv og gruppen hennes har lagt ned mye arbeid i å skape musikken. Tekstene står Natalie for alene, og dette albumet sier hun er veldig personlig for henne. Med den totale produksjonen havner jeg på terningkast 5.