Norsk countrydronning på Dokkhuset

Fredag kveld gjestet Malin Pettersen og hennes gruppe Dokkhuset i Trondheim. Det var på selveste kvelden for Halloween, og dette medførte at gruppen stilte utkledd på scenen. Kostymet til Malin henspiller på tittelen på hennes siste album, Wildflower. Denne turnéen er ment å profilere dette albumet, og de fleste sangene kom også derfra.

Malin Pettersen er en utrolig aktiv dame på flere hold. Ikke nok med at hun har gitt ut et kritikerrost soloalbum i 2025, hun har også kommet med en fullengder med sitt bluegrass-band, Lucky Lips, i år. Det er Malin som skriver låtene i begge disse gruppene. Ellers har hun også vært både skuespiller i TV-serier og en stemmeskuespiller i tegnefilmer.

Konserten på Dokkhuset

Men nå var det altså Trondheim og Dokkhuset som sto for tur. Malin åpnet alene med en lavmælt country-låt fra hennes EP fra 2019. Denne sangen het «Get you back again.» Dette er et nedtonet album med Malin og hennes gitar gjennom alle seks sporene. På konserten tror jeg orkesteret kom inn etter hvert.

Det livnet til en del på den neste sangen. Dette var «Blue» fra det siste albumet hennes. Låten tenderer mot rockesegmentet, da naturligvis countryrock. Her får vi også både en gitarsolo og god koring.

På den neste sangen kom Malin Pettersen med en type tekst jeg ikke har hørt før. Hun har laget en tekst til sin egen begravelse. Dette var låten «Queen of Meadow fra albumet Wildhorse fra 2020. Begrunnelsen for å skrive denne var at hun mener vi aldri vet når det er slutt for oss, og det har hun jo rett i. Dette var en stillferdig countrylåt med en markant steelgitar osv. Det var en flott låt.

Malin Pettersen i full blomst

Hun fulgte opp med tittelsporet fra den sisten LP-en, «Wildflower.» Rent musikalsk er denne også lavmælt, men i en annen rytmikk. Damen selv var utkledd som en prestekrage, i full blomst og med grønn stilk. Idéen til sangen fikk hun da hun så utover ei blomstereng. Her sto alle blomstene alene og hver for seg. Det fikk henne til å tenke på dette med vår individualitet. Vi må akseptere vår egenart uten å undervurdere oss selv. Lattermildt fortalte hun at hun selv hadde ønsket å være litt mystisk, men at hun liksom aldri hadde fått til det. Ok, en fin sang med steelgitar og en klokkeklar vokal fra Malin.

Jeg kan ikke gå inn på alle sangene, men jeg vil nevne noen. Det er for eksempel den litt poppregete låten «Trouble Finding Words.» Dette er tittelsporet fra albumet hennes fra 2023. Temaet er noe Malin sa at hun hadde slitt litt med. Det å finne de rette ordene når hun skal forklare litt storslåtte ting i naturen etc. Vi fikk her en rolig vokal oppå lange toner i instrumentene.

Sangen «Baptize Me» er en stillferdig låt med en litt «cool» attitude. Dette gir låten et snev av en mystisk stemning. Litt morsomt var det at en anmelder mente at manageren til avdøde Elvis Presley ville kastet seg på telefonen for å sikre seg denne. Definitivt en morsom tanke, selv om låten kanskje ikke ville vært helt i Elvis sin «sound.» Men det er lov både å fantasere og drømme.

Vi må ikke glemme å hjelpe andre

Malin Pettersen og hennes musikere avsluttet det faste settet med en skikkelig swing-country. Låten var «Fold Out Chair» fra den siste plata. Denne livet opp stemningen i publikum, og Malin hørtes ut på vokal som om hun var en innfødt fra sørstatene «over there». Etter et par minutters hvile var hun inne på scena igjen. Denne gangen alene med gitaren. Hun fremførte en av sangene fra de akustiske platene, «Fear/Hope.» Som tittelen indikerer, handler dette om at vi nå har fått en skummel verden, men at vi aldri må slutte å tenke og mene noe. Dette gjelder kanskje særlig oss som lever i privilegerte samfunn. Det er lett å bli blind i sitt eget liv. Vi må ikke glemme å hjelpe andre. Skal vi bygge et bedre samfunn, kommer det fra tankene og meningene. Låten ble rørende og stemningsfull.

Fra det ene til det andre, så fikk vi nå en skikkelig countryrockelåt fra sistealbumet. Dette var «Free.» Her ble det både et kraftig volum og overstyrt gitar med solo og greier. «Cowboyhatten» var vel kanskje plassert litt bak på scena her, men hun har låter som er rockepreget.

Malin Pettersens styrke

Når en hører det siste albumet til Malin Pettersen, så er det umulig å ikke bli klar over alle de gode sangene som hun lager. Hun har en høy kvalitet på låtmaterialet sitt. Dette gjelder flere album.

Noe annet som er slående, er den høye produktiviteten hennes. Hun har kommet med flere hele album over noen år nå. I tillegg klarer hun å skrive låter for dette bluegras-bandet sitt, Lucky Lips. Den totale låtkatalogen er imponerende.

Denne beholdningen av sanger er etter hvert også blitt ganske flersidig. Basisen er hele tiden country og americana, men hun legger inn noe fra pop-, folk- og rockeverdenen i musikken sin. Hun er i så måte kanskje ikke en helt entydig country-artist. Det er folk som liker hennes stillferdige country- og folkesanger alene på gitar best. Hun har gitt ut tre plater med slikt musikalsk stoff.

Jeg synes albumene hennes også viser dette spennet i det musikalske. Den første plata er i mine ører et mer country-album enn noen av de som kom senere. Trouble Finding Words er mer poppreget. Den siste plata har innslag av litt ulike sjangre.

Som vokalist legger en merke til henne. Hun viser frem en myk og tindrende klar stemme godt egnet for sjangeren sin. Hun varierer dette også med sang i falsett gjennom konserten. Bandet hjelper til med koringer, og sammen klinger de virkelig godt. Hun får ellers god omtale av tekstene sine i noen anmeldelser.

Litt få tilhørere

For øvrig passer orkesteret fint til Malin. Besetningen er steelgitar, gitar, keyboard, bass, slagverk og Malin selv på akustisk gitar. Malin Pettersen er også produsent på sin siste plate.

Hun sliter kanskje litt med praten i første del av konserten, kanskje også litt med publikumskontakten. Det er muligens et lite forbedringspotensiale der. Dette kunne kanskje løftet konserten enda litt. Det ville også klart vært en fordel for både artist og publikum at det hadde vært litt flere tilhørere.

Ellers var det venner av meg som mente den første sangen ble for skingrende i lyden.

Malin Pettersen er et stykke på vei en internasjonal artist. Hun blir strømmet mest i Norge, Skandinavia og i USA. Som live-artist vil hun nå satse litt på Nederland, og så kommer Skandinavia og eventuelt Amerika. Jeg tror hun kan ha noe å gjøre over Atlanteren. Personlig føler jeg at hun har en amerikansk stil innen countrymusikken, sånn litt fra sørstatene.

Terningen vipper mellom fire og fem, men jeg lander på en sterk firer.

Malin Pettersens gruppe:

• Malin Pettersen – sang, akustisk gitar
• Stian Jørgen Sveen – Pedal steel guitar
• Nikolai Grasaasen – gitar, keys
• Sigmund Vestrheim – trommer
• Ole Kirkeng – bass