Donkeyboy inntok onsdag 18 mars scenen på Rockefeller i Oslo. Konserten deres prydes med nostalgiske slagere, men rommene i mellom fylles med døsig og generisk elektropop.
Sekundet Donkeyboy begynner å spille «Pull of the Eye» heves både hender, stemmer og stemninga – men vi skal ikke mange sanger inn før den energiske stemningen inne på Rockefeller senkes til en fortsatt god, men relativt laber stemning. Allsang går over til avslappet hodenikking. Bandet fortsetter å dra med publikum til å klappe til låtene, men det er det meste av bevegelse i rommet.
Donkeyboy på Rockefeller. Foto: Ole Skog.
Utsolgt på 10 minutter
Donkeyboys konsert på Rockefeller ble utsolgt etter bare ti minutter, ikke verst for et band som ikke har sluppet album siden 2016.
Donkeyboys konsert på Rockefeller ble utsolgt etter bare ti minutter, ikke verst for et band som ikke har sluppet album siden 2016. Det er altså ikke noe spørsmål om det er etterspørsel etter Donkeyboy, men ett par sanger inn i konserten er det tydelig at etterspørselen stammer mindre fra et dedikert fanmiljø, og mer fra nostalgi for halvt huskete hits.
De fleste kjenner nok igjen følelsen av å være på konsert med et band man holder kjært men som folk flest kun kjenner for hitsene: du ønsker så inderlig at publikum skal levere på hver sang, ikke bare «Friday Im in Love». Denne gangen fikk jeg opplevd dynamikken fra andre enden; jeg var nå en av de som likegyldig nikket med mens jeg ventet på neste sang jeg kunne gjenkjenne.
Donkeyboy på Rockefeller. Foto: Ole Skog.
Generisk elektropop virker kanskje ikke så dumt
I denne modusen er både Donkeyboy og stemningen i rommet uslåelig […]
Mot andre halvdel begynner man å merke at bandet har spart på godsakene. Generiske elektropop-sanger kommer og går uten å gjøre mye inntrykk. Når setlisten nærmer seg slutten bestemmer bandet seg derimot for å påminne publikum om hvorfor de kom. I det de begynner å spille «Sometimes» bryter rommet ut i jubel, og derfra holder Donkeyboy stemningen oppe ut konserten. «Sometimes» blir fulgt opp av «Ambitions» og deretter «City Boy», som så går over til en mashup mellom «City Boy» og de tidligere sangene. I denne modusen er både Donkeyboy og stemningen i rommet uslåelig, og generisk elektropop virker kanskje ikke så dumt.
Men i sin helhet ender det med å bli en nostalgisk, men døsig aften med Donkeyboy.
Vær den første til å kommentere