Odde, gode Todd Rundgren

77- åringen Todd Rundgren var ufornektelig seg selv på Cosmopolite i Oslo onsdag 5. november, der han både hadde stemmeregister og prakt i behold, utmerkede musikere, men også et noe ujevnt låtmateriale og en ikke optimal settlisteoppbygning. Medrivende javisst, men også forvirrende mangesidig og oppstyltet, men tross alt mer enn godkjent likevel.

«I Think You Know» starter det hele med brask og bram, før vi snart er over i Utopia-land med «Secret Society.»

Med største selvfølgelighet fikk vi både soul, ska, hiphop, progrock, yacht-rock, new wave, aor-rock og popsvisker fra fenomenet Todd Rundgren og medmusikere med bakgrunn i så vel Utopia som Tubes avsluttet Europadelen av «Me We Tour» i Oslo. Skal man likevel sammenfatte, kan man nok si at mange låter er i en slags Philadelphia-soul-inkarnasjon.

Det er liksom aldri slutt på den musikalske åpenheten og de frie assosiasjonene. Her kan det hoppes både hit og dit. Eklektisk og med stor musikalsk spennvidde og beherskelse.

Stemmekraften og stemmeregisteret er det virkelig ikke noe å si på. Ei heller frontfigurens innlevelse og showmanship tross at han ikke tar seg tid til mellomsnakk i de nesten to og en halv timene vi får med konsert.

Transportetapper

Likevel må man kanskje iblant spørre seg om vi kan få noe vi virkelig har lyst til å høre. Altså noen flere av mannens beste og mest sentrale låter i en stor og omfattende katalog. Mye av det vi får høre oppleves som middelmådig eller som transportetapper til høydepunktene for disse ørene. Fremføringen er solid, låtene i seg selv noe anonyme.

Hva vi fikk var snarere deep cuts enn noe «Greatest Hits»-forestilling og når endelig noen av de beste og mest kjente kom som ekstranummer var det i form av en medley. Sånt kan selvfølgelig også ha sin sjarm og for enkelte vante fans gjør det kanskje til og med det mer interessant.

Det er et sterkt musikerlag der Kasim Sulton står for basspill og backing vokal. Gil Assayas håndterer keyboard og synger også bakgrunnsvokal.

Prairie Prince sitter bak trommesettet, Bruce McDaniel står for alt gitararbeidet utover det Rundgren gjør selv og Bobby Strickland betjener blåsere på rad og rekke, gjerne i en og samme låt i tillegg til sang, dans, noe synth og rytmeinstrument. Det være seg fløyte, saksofon, klarinett eller obo.

Danseglede

Vi lar oss i grunnen aller mest imponere over mannens danseferdigheter og danseglede. Også Rundgren selv er i god vigør, slankere enn ved tidligere besøk og publikumsfriende med utagerende gitarsoloer og dans på begge sider av scenen. Han oppmuntrer tilhørerne til å vaie med hendene og delta i sangen under ekstranumrene.

Det var fint å få oppleve legenden, men samtidig litt synd å ikke få ta del i en mer optimalisert settliste eller en albumgjennomgang. Mer enn godkjent like fullt.

På «Honest Work» finner McDaniel veien frem til mikrofonen sammen med Sulton og Rundgren for a capella-sang og en sea shanty. Et høydepunkt og et eksempel på at det å bryte opp og gjøre noe helt annet også fungerer. Men jevnt over føles det som repertoaret preges av vel mye 8o’s studiomusikers Steely Dan og ikke bygger atmosfære, gjennomtenkt dynamikk og klimaks tross den enorme spennvidden. En bekreftelse på hvilken unik, uforutsigbar artist vi har med å gjøre? (selv om repertoaret og rekkefølgen er lik på hele turneen).

De lærde strides om det var rockerne eller de søtladne poplåtene som var best. Stemningen og publikumsdeltakelsen var definitivt mest tilstede under rockerne, men de fleste svelget det meste og var takknemlige for å få se og oppleve artisten. Vi var også tilfreds på et vis, samtidig forvirret og noe utilfredsstilt!

 

Fotogalleri: Per-Otto Oppi Christiansen