Oppløftende nostalgi og futurisme med Saint Etienne på Langs Akerselva

London-trioen Saint Etienne, live en sekstett, var tydelig det store trekkplasteret og for oss også den store oppløftende musikalske beholdningen på Langs Akerselvas første dag. Vidd og følelsesmessig dybde i en hending collage av britpop, balerisk house, latino disco og hip hop med mer og varm, fyndig vokalkraft gir intelligent dansbar popmusikk for våre ører. Evig Ferie hadde også et stort publikum og spredte stemningsfulle øyeblikksbilder og jovialitet, men var også mer forglemmelige. Gidge atmosfærisk fint og Olga Myko etterlot ikke varige inntrykk på anmelder på hennes første Norges-besøk under den trivelige og intime festivalen ved elvebredden i Nydalen i Oslo fredag 7.august.

Hjertelig mottakelse og overstrømmende glede karakteriserte platesamler-nerdene Saint Etiennes norske konsert-avskjed med sin sofistikerte dansepop under opptredenen på Langs Akerselva i Nydalen på fredag hvor de hadde samlet middelaldrende fans og noen ivrige unge voksne til en siste hitparade før de legger ned bandet og kun skal slippe outtakes.

Fortsatt sprudlende Sarah Cracknell

Med det høyenergiske anthemet «Nothing Can Stop Us» fra 1991-klassikeren Foxbase Alpha og en glamorøs, men tydelig noe eldre, men fortsatt sprudlende Sarah Cracknell i front kjører de i gang festivalsettet. Tilhørerne kan ikke stå i mot og svarer med fengslet glede. Det låter stramt, avslappet og de virker oppriktig begeistret. Trioen er i live settinger utvidet til en sekstett med trommer, bass og vokal.

Publikum suger til seg inntrykkene med iver. Aller mest henrykt er en liten jentegjeng i tidlige tyveår som jublende frydefullt hyler når låtene annonseres eller de skjønner hvilken sang vi skal få høre. Men det er flest gamliser der ute blant oss. Folk som også så bandet i deres storhetstid på 1990-tallet eller gjerne skulle ønske at de hadde gjort det.

Så demonstrerer de at de også kan lage fengende relevant musikk nå i dag med «Take Me To The Pilot». Det er fortsatt forening av klubbkultur og pop som gjelder men beatsa har blitt oppdaterte og heftigere. Nå er det mer bigbeats som råder grunnen. Det er tidløse kvaliteter over musikken, godt håndverk, rett og slett, selv om den er veldig annerledes fra det som preger hitlistene i dag.

To vokaler som nærmest smelter sammen

Det er en uanstrengt frontkvinne som tar kontroll og leder oss gjennom seansen på folkelig vis med dans og kort mellomsnakk. I bakgrunnen holder de to aldrende herremennene Bob Stanley og Pete Wiggs kontrollen med møysommelig utvalgt elektronikk og samples. Debsy Wykes er også en viktig komponent i det hele med sine vokalbidrag og kubjeller. Hvordan de to vokalene nærmest smelter sammen og veksler er fint å se og høre, og om man ikke titter på scenen vet man kanskje ikke alltid hvem av de to som bærer hovedvekten.

Svøpende elektropop i form av «Who Do You Think You Are»-bandets Candlewick Green-cover er nest på programmet før band og publikum forenes i mer eksotisk musikalsk kolør,»lalala» sang og «Pale Movie» fra «Tiger Bay». Folk, melankoli og orkestrerte elementer. Her dras det frem fiolin.

Idyllisk og fint

Det blir fort tydelig at de vil gi oss mye av det de fleste vil ha, en form for oppsummering av Londonernes 35-årige karriere med overraskende samples, Bacharach-glatte dansegulv-vennlige spor og hjerteskjærende ballader. Det er girl pop, swinging sixties og northern soul smeltet sammen med dub og dansemusikken som preget sent 1980-tall og tidlig 1990-tall.

Cracknell påpeker flere ganger underveis hvor idyllisk og fint det er på festivalområdet. —Nå skal vi spille en låt som på en måte oppsummerer og beskriver dette stedet sier hun før vi får «Like A Motorway».

Så er det tilbake til Foxbade Alpha i form av «Spring».

Endeløs slagerparade

Musikalsk kan man nok snakke om et slags slektskap med samtidige som Pulp, Denim, World of Twist, i form av utforskningstrang og vilje til å hente fra ulike stiler, men Saint Etienne står frem som noe komplett eget i sin mishmash av ulike elementer fra den britiske låtskrivertradisjonen fra 1960 og 1970-tallet med hiphop og elektronisk musikk.

Ungjenta som viftet med Good Humour-albumet og en signeringspenn ble kanskje noe skuffet da de ikke fant tid til å inkludere noe derfra. En nærmest endeløs slagerparade var det likefullt, også uten svensk pop og Tambourine sound-elementer i miksen. Her var både singler fra fjorårets avskjedsalbum og et aksplukk fra deres tidligere utgivelser.

 

Det beste de har opplevd

«Glad» er en personlig favoritt fra avskjeds-albumet International, deres trettende fullengder, med sin sprettenhet.

«Your In A Bad Way» er et trivelig gjenhør med sin enkle, tilforlatelige Hermans Hermit pop.

Publikums-mottakelsen er altså som nevnt overveldende god fra start til mål. Såpass at vokalisten hevder at det er det beste de har opplevd på denne turneen hvor de ellers har spilt på veldig store scener.

Aldri er den mer overstrømmende enn når de henter frem den basstunge house-pregede coveren av Neil Young, «Only Love Will Break Our Heart» (opprinnelig med Moira Lambert på vokal). En tur på toalettet gjør at anmelder går glipp av introen, men lutter gledesdans og de bredeste smilene kan iakttas i det jeg kommer tilbake foran scenekanten for å oppleve hiphousen nært og inderlig.

En feiring

Pete Wiggs ser ut til å kose seg voldsomt der han danser rundt bak synther og sitt elektronisk oppsett, også tidligere musikkjournalist og forfatter Bob Stanley gliser og virker tilfreds bak sitt keyboard og sine duppeditter ved siden av låtskrivermakkeren.

Til slutt kommer også smilet frem hos back up-sangerinnen.

Euro-discolåten «He’s On The Phone», opprinnelig et samarbeide med Etienne Daho, runder det hele av. Snarere enn å sørge over at dette var siste gang vi fikk se dem, ble det en feiring av det gode bandet og en stimulerende festkveld fylt med dans og glede. Eneste vi savnet var enkeltlåter og det visuelle bakteppet, med dette hadde vi vel i grunnen heller ikke ventet i denne konteksten.

Ikke påvirket av frafallet

Publikum blir stående og rope på ekstranummer, men festivalen har dessverre ikke tilegnet tid til dette. Nå tømmes det radikalt for mennesker på festivalområdet før de siste aktene Gidge og Gundelach går i gang.

Artistene er profesjonelle og lar seg på ingen måte ense av frafallet og leverer sine varemerker til en fin respons. Mange av de yngre på området har flyttet i fremre rekke foran scenen når Gundelach starter – og får betalt når han litt ute i showet vrenger av seg og viser frem sin trente overkropp. Deres veksling mellom rolig og mer medrivende elektronika, tilføyd bass og gitar, når godt ut med sin melodiøsitet.

Likevel må duoen, Kai Gundelach og Bendik HK, tåle at ikke alle holder ut til siste slutt av deres til målte tid.

Gidge var virvlende, nærmest fredfulle og behagelig. I morgen venter Sleaford Mods, GhostWoman og Augustine. Vi forventer nok en hyggelig kveld i Nydalen.