Ørkenblues fra Mali på Dokkhuset i Trondheim

Konserten med Samba Touré fra Mali i Nord-Afrika var i regi av Transform Trondheim World Music Festival. Jeg har vært på to ørkenblueskonserter, og begge har vært arrangert av Transform. Tusen takk til dere!

Nå er det nok noen som lurer på hva ørkenblues er for noe? Det er bare en sammenheng i kultur, stemning og atmosfære med den tradisjonelle amerikanske bluesen.

Her får du ingen «12-taktere», for å si det sånn. Tolv takter og tre akkorder er til opplysning grunnpilaren i bluesmusikken. Disse ørkenbluesmusikerne kan nok holde på én akkord atskillig lenger. Musikken kan minne om ei ørkenvidde, i den forstand at den flyter langt og lenge på det samme.

Ørkenblueserne bruker imidlertid alltid et amerikansk instrument i besetningen. Stålstrengegitaren er amerikansk, om den så er elektrisk eller akustisk. Stemmingen de bruker, er likevel forskjellig fra vanlig blues. Det er en slags åpen stemming hvor gitartonene blir lysere og mer flytende og syngende enn de til vanlig er. Det er vel også litt ulike stemminger i løpet av en konsert.

Afrikansk variant av blues

De synger ellers sangene sine på afrikanske språk. Rytmisk avviker det også fra den amerikanske bluesen. De kan bruke ulike og spesielle rytmer. Begge stilartene kommer i og for seg fra det afrikanske kontinentet. Den amerikanske bluesen utviklet seg på 1900-tallet blant de sorte i USA, og da i utgangspunktet som en afrikansk-amerikansk folkemusikk.

Ørkenblues er om lag 30 år gammel. Den kom på 1990-tallet. Jeg hørte et radioprogram om ørkenblues hvor blant annet gitarist Knut Reiersrud var med, Jungeltelegrafen, nå Musikkreisen. Han mente det først skjedde en forandring i deler av den tradisjonelle amerikanske bluesen. Den begynte å bli brukt som en kilde for samplinger i klubbmusikk.

Særlig i Frankrike ble dette anvendt. Det gjorde at denne bluesen kanskje ble mer meditativ, fikk en raskere takt og ble mer dansbar enn den tradisjonelle. En del moderne folk likte det.  Det var her den afrikanske musikken fikk sitt innpass. Denne moderne tilhørerskaren tok også imot den afrikanske varianten av blues. Den hadde en raskere rytme som det var lettere å bevege seg til.

Den som regnes som grunnleggeren av ørkenblues, heter Ali Farka Touré. Han gjorde i 1994 et album sammen med den amerikanske gitaristen, komponisten og produsenten Ry Cooder. Det het Talking to Timbuktu. Gårsdagens hovedmann, Samba Touré, spilte tidligere sammen Ali Farka og var en slags elev hos ham. I dag har han sin egen trio og turnerer internasjonalt.

Selve konserten

Turen var altså kommet til Trondheim og Dokkhuset. Samba Touré hadde med seg et helt nylig utgitt album i 2025, Baarakelaw. Han har gitt ut åtte album som jeg ser på Tidal. Ok, de stilte med besetningen el-gitar, strengeinstrumentet ngoni, trommen tamani og trommen kalebass. Den siste trommen ble brukt til å lage dype, basslignende trommelyder. Souleymane Kané brukte et par tynne trommestikker til å lage rytmikken på den samme tromma.  Trommen tamani la Djimé Sissoko under armhulen, og så åpnet og lukket han tromma ved å bevege overarmen frem og tilbake. Da endrer trommelyden seg, og det høres nesten ut som om tromma «snakker.»

Strengeinstrumentet ngoni er også afrikansk. Jeg mener jeg har sett dette instrumentet i ulike størrelser. I går brukte han to strengeinstrumenter, men jeg vet ikke om det er to varianter av samme instrument. Den hadde i alle fall en annen strengelyd enn el-gitaren. De to spilte både sammen, akkompagnerte hverandre og duellerte litt. Det var interessant å høre på, og det ga litt variasjon. Samba Touré spilte litt akkorder og så tok Djimé en solo eller to på ngoni. Det var et glimt av blues også da Samba hadde vreng på gitaren og Djimé spilte litt blueslignende på det afrikanske instrumentet. Personlig ville jeg hatt litt mer av slike ting.

Samba Toure er vokalisten i trioen, de to andre korer. Tekstene er som kjent på et afrikansk språk. Hovedspråket til disse er fransk. Alt var greit med vokal etc, men i lengden ble det kanskje litt monotont. Det gjaldt for så vidt også klangen i musikken. De hadde variasjon, en trommesolo med Djimé og Souleymane sammen, men det totale bildet ble for meg litt vel mye av den samme sounden.

Uansett, det var gledelig å få høre litt ørkenblues igjen. Publikum ga en stående applaus til trioen, og det var folk i salen som virkelig slo seg løs og var med. To jenter satt ved siden av meg. Den ene var fra Vest-Afrika, og den andre var en student fra Libya. De to var rimelig elleville under siste del av konserten.

Ute i gangen etterpå sto jeg, produsenten på Dokkhuset og en fotograf og diskuterte litt. Jeg mente at denne konserten ville sett litt annerledes ut med et yngre afrikansk publikum som hadde danset foran scena. Produsenten mente de utenlandske tilhørerne ikke hadde de samme stengslene på seg for å slå seg løs til musikken. Litt spøkefullt sagt så sto vi til slutt og lo litt både av oss selv og de andre litt tilårskomne, trege trønderne som var i flertall på konserten.