OverOslo 2019 – Dag 3

Bortsett fra et par artister, er fredagens artister rettet mot de som er yngre enn torsdagens og eldre enn onsdagens. Dagen starter med noen skikkelige veteraner.

Eggum og Sivertsen

Veteranene har med seg fullt band med trommer, elgitar og bass. De to gamle Gitarkameratene er selvfølgelig i front, med en hjertelig og fjasete tone seg imellom. Eggum og Sivertsen spiller omtrent annenhver låt fra hver av dem.

De starter med Halvdan Sivertsens «Høre Tel På Jorda» og følger opp med Jan Eggums gamle slager «Alarmen Går». Det låter pent, og takket være backingbandet er lydbildet rikt. En konsert med disse to innebærer også mye tull og tøys mellom låtene, men noen fakta kommer da også. Eggum kan blant annet fortelle at han var den første artisten som spilte her på Grefsenkollen for 10 år siden. Riktignok innendørs, og for 90 betalende.

VY to er ikke Romeo og Julius

Eggum har Norges største platesamling, som består av ca 20 000 plater. Derfra har de funnet hiten «Romeo og Julie», en låt som handler om forbudt kjærlighet og er sunget av en angivelig «schizofren» Inger Lise Rypdal. Sammen reiser de rundt med turnéen «Vi to er ikke Romeo og Julius», men for å følge med i tiden er de «VY to». I låta fjaser de med modulering på modulering på slutten.

Videre har Eggum og Sivertsen plukket fra hverandres sanger som betyr noe for dem. Sivertsen velger «Ta Meg Med» og får koring fra Eggum. Sistnevnte velger «Nordaførr Vårvise». En medley med begges låter får vi også høre.

Om «Ryktet Forteller» sier duoen at denne låta sjelden ble spilt med Gitarkameratene, da Øystein Sunde visstnok ikke kan spille så sakte på gitar. Introen til «Bruremarsj Fra Lødingen» og «Hun Elsker Han» gir en god latterboost for de fremmøtte. Før de mikser sammen to låter som handler om samliv, forteller de om eldres forhold til sex. Det er ille nok å høre – du verden! Det er lenge siden sist, men i følge faren til Halvdan ville det være verre å høre «du er kommet til et nummer som ikke er i bruk» eller «du rykker stadig frem i køen«.

Onkel Lauritz på YouTube og værsjuk bergenser

For 42 år siden skrev Sivertsen den mektige «Kjærlighetsvisa» til sin fru Marit etter en krangel. Vi får høre en annerledes versjon uten koring, men elgitarsoloen er fin. Folk synger naturligvis med. I «Kor E Alle Heltar Hen» endrer Eggum stadig vekk teksten innimellom allsangen. Denne gangen har Onkel Lauritz kommet seg på YouTube.

Videre hører vi en låt om værsjuke. Sivertsen forteller at Eggum er værsjuk, også andre steder enn i Bergen. De deler publikum og får folket med på nynning. En liten snutt av «In The Summertime» får vi også høre.

De som ikke skravler blant publikum synger med på «Mor, Eg Vil Tilbake». Sivertsen syns det er så flott at vi har satt «verdensrekord» her i Norge. FRP har satt «verdensrekord» med sju justisministre på seks år. I disse «mee too»-tider, skal man også passe seg for flere uttrykk som bare inneholder to ord: Med «au pair» er du i faresonen.

Halvdan Sivertsen mener vi er heldige som bor i dette fantastiske landet, og avslutter med den stadig aktuelle «Sommerfuggel I Vinterland». Vi hører en noe klagende gitarsolo fra elgitaristen. Dette er en fjong låt med et seriøst tema. Både Sivertsen og Eggum er muntre og fjasete menn, men stiller med sanger til ulike typer tema og humør. Derfor passer de perfekt som en duo.

Lissie

Lissie er en dame som har hatt mye suksess med sin blanding av pop og rock. Hun er ofte i Norge, og gir alltid mye av seg selv på konsert. Også her på Grefsenkollen er Lissie helt på fra start.

Hun begynner med to fengende og fine poprocklåter, før hun gir mer på med tøff gitar på «I Don’t Wanna Go To Work». Lissie kan være intens også på roligere låter. På «Castles» dropper hun gitaren og danser litt rundt på scenen. På «Love Blows» er det mye dynamikk. Det går fra rolige vers til full intensitet i refrenget. Bandet følger på og mot slutten av låta blir det orgelsolo.

Så er det tid for gjester. Ida Jenshus blir med på en cover av Fleetwood Macs «Circles», hvor Jenshus er med på koring og gitar. Versjonen er lekker, men skiller seg lite fra originalen bortsett fra Lissie og Jenshus sine karakteristiske stemmer.

Lissie har en kraftig stemme og hun kommer virkelig til sin rett her. På «When I’m Alone» får Lissie også besøk av Øystein Greni. Han overtar Jenshus sin gitar, og Jenshus er med på koring og tamburin. Sangen er i utgangspunktet Lissies beste, og med Grenis gitarriff og vokalhjelp blir det rett og slett fantastisk. Et av festivalens høydepunkter.

Selv om resten av konserten ikke helt klarer å måle seg med den store hiten, er Lissie aldri bakpå og kjedelig. Hun er hele tiden veldig til stede. På rolige «Angel» er hennes sterke stemme det som gjør låta. Lissie avslutter konserten rocka, til stor begeistring hos publikum. Med Lissies store stemme, enorme tilstedeværelse og generelle intensitet blir en konsert med henne aldri kjedelig, selv om ikke alle låtene sitter like godt.

Pretenders

Vokalist Chrissie Hynde og gutta i bandet starter konserten rocka. «Hate For Sale» har fullt øs og litt punk over seg. Det er så mye trøkk at vokalen drukner litt. «Gotta Wait» er en kort og konsis new wave-låt. «Message Of Love» er litt roligere, men det gjør den ikke til en ballade.

Under «Kid» vises en tegneserie på storskjermen. Chrissie Hynde er veldig i sentrum av lydbildet. Hun har en måte å synge på hvor det er mye skjelving. «Down The Wrong Way» ble originalt spilt inn med Neil Young på gitar, fordi gitaristen var på ferie. Låta er seig med et godt trøkk.

«Talk Of The Town» er en grei og lett poprocklåt, men det er litt mye jobbing på stemmen til Hynde. I den kjente låta «Back In The Chaingang» er bandet litt bakpå, men ikke Hyde. Hun forteller publikum at noen har bursdag i dag og lurer på hvem det kan være. Gitaristen gir et hint med riffet til «You Really Got Me». Låta «Stop Your Sobbing» blir en hilsen til Ray Davies i The Kinks. Dette er en fengende låt og en av bandets mest kjente.

Fartsfylt og fengende med kubjeller og munnspill

Videre får vi høre en rolig låt med allsangpotensiale. Dessverre er det få som henger seg på «I’ll Stand By You». I den honkytonk-liknende låta «Night In My Veins» hører vi mye rytme og trommer. Her går det fort og på slutten dras det opp i tempo.

Etterpå serveres en fartsfylt låt som er hakket mer avansert enn Bo Diddley. To menn spiller på tøffe kubjeller. I «Brass In My Pocket» danser Chrissie Hynde litt rundt og viser sangen visuelt. Dette er en meget fengende trudelutt.

Neste låt ut er «Cuban Slide», en mindre kjent sang med litt irriterende vokal pga. jodlende hyling, det vil si en brekkende stemme der tonene går opp og ned litt for mye i skalaen. Den tøffe gitaren får en solo og det blir en kul rytme i mellomspillet. En trommesolo er som regel helt unødvendig i løpet av en konsert. Pretenders sin er heldigvis kort.

Videre får vi høre en fin låt, «Middle Of The Road». Vi får høre et fengende gitarriff og munnspillet fra Hynde overrasker. Dette er en litt gøy poppis-sang. Den store hiten «Don’t Get Me Wrong» ble dessverre ikke spilt, og låtmaterialet ellers er noe ujevnt. Pretenders haler det greit i land fordi de er scenevante og spillesugne.

Bigbang

Bigbang starter konserten med «Long Distance Man», en fengende låt som de fleste har hørt tidligere. Dermed er publikum med allerede nå. Øystein Greni forteller om sin nye skive Glory Chord og spiller tittellåta derfra. Dette handler om å ta med de vanskelige tingene og gjøre noe bra ut av det.

Videre får vi høre «Nothing To Hide», en lett funky rockelåt. I den fengende låta «I Don’t Wanna» syns jeg å høre noen i publikum synge med. «Lazy Eye» starter med en lang og fin gitarsolo. Låta er fin, men kanskje ikke så veldig rockete. Modulering skjer også på gitar. «Wild Bird» er en fengende hit som folk kan. Riffet er fjongt og gjør mye av låta.

Greni oppfordrer til rop og hopp. Det blir klapping og god stemning. Vi får høre den popete låta «Bells» før «Oslo Bowl» spilles med gitar og trommis i sentrum. Gitarist Geir Sundstøl bytter til en mindre gitar og Øystein Greni mener dette er sangen for OverOslo. Publikum liker det de hører.

Greni ønsker å være Superman og svever helt til lydburet

Vi får servert en ny og litt treig «Compensator» før fint gitarspill innleder «Isabel». Dette er en ganske rolig sak som er en av Bigbangs peneste låter. Øystein Grenis ekskone Maria har lært ham mye om livet. Hun er etterkommer av flyktninger fra Argentina og Greni hyller henne med «Saturn Freeway», med et ønske om å være en Superman som flyr tida tilbake og for å rette opp i ting. Låta har et ganske enkelt komp som rockes litt opp av Greni.

Det blir klapping helt fra start på «Girl In Oslo». Vi hører bongotrommer og gitarsolo fra Greni, men ingen Sundstøl eller blåsere. Plutselig slås strømmen av på scenen og folk blir forvirret. Oppi bakken begynner et korps å marsjere mot scenen. Lyset kommer på og Kampen Janitsjar slenger seg med på «To The Mountain». Som om ikke dette er nok, begynner Greni å stagedive med gitaren og svever helt bort til lydmannen. Han stiger opp til toppen av lydburet og spiller «Shallow (A Star Is Born)», låta som vant Oscar.

Greni får selskap av ingen ringere enn Lissie. Hu eter Lady Gaga til frokost og det samme kan sies om Greni og Cooper. Etter hvert kommer resten av bandet til fra scenen og konserten avsluttes med fyrverkeri. Dette er en flott avslutning på en variert, men god dag på Grefsenkollen.