Gode varmegrader, iskald pils i hånden og fuzz som slo mot veggene i Mariboes Gate. Å bevege seg mellom Revolver, (og bakgården) John Dee og Rockefeller føltes som å vandre i et kompakt univers av riff, gitarpedaler, ørken og solskinn. Det har tatt lang tid for meg å sammenfatte impulsene fra det som var en fantastisk dag med herlig selskap og en uovertruffen bukett av musikalske inntrykk. Her er reisen min gjennom lørdagens Desertfest Oslo.
Festivaldagen startet i bakgården til Revolver. Dessverre ankom jeg litt for sent til å få sett Feral Nature fra innerste del av bakgården. Det er fullt mulig at jeg skal skrive en lengre kronikk om buss for tog i et annet fora en annen gang, men det får la vente på seg for denne gang. Bandet viser seg å være mye mer pålitelig enn VY er om dagen, og leverer nok en gang en hardtslående opptreden som et av Norges aller blankeste stjerneskudd på hardcore-himmelen.
Nede på John Dee ventet Los Angeles-kvartetten Agriculture med sin egen «ekstatiske black metal». Musikken er like deler blafrende blastbeats og nærmest hymnelignende, lyse gitarfigurer. Kontrastene – fra svartmetallens urkraft til nesten post-rockete håp – traff publikum som en noe av en åpenbaring.
Space prog
Turen gikk hurtig videre til Revolver der Wolfnaut hadde fylt opp det lille lokalet. Trioens groovy power stoner/ørkenrock runget ut fra Revolver og bredte seg som et teppe over bakgården. Dette var for øvrig en perfekt anledning til å finne seg noe kaldt å leske seg på i solen, så selv om det ikke ble så mye visuelt som gjorde seg gjeldende for undertegnede, var musikken som steg ut av kjelleren en uunnværlig del av totalpakken.
Etter Wolfnaut gikk turen tilbake til Rockefeller der franske Slift inntok scenen. De åpnet likeså greit med det over 11 minutter lange space-prog-eposet «Ilion» som fikk Rockefeller til å føles som et utenomjordisk sted. Trioens kombinasjon av Hawkwind-tempo, groove og heftig bass var hypnotiserende. Publikum svevde mellom psykedeliske visuals og et nærmest motorisk trommedriv før bandet til slutt vendte tilbake til jorda.
Hippie Death Cult – dagens store overraskelse
Etter Slift inntok Portland-bandet Hippie Death Cult scenen. Trioen kom, så og forvandlet John Dee til et eneste stort ørkenlandskap. Gitarist Eddie Brnabic er en riffmaskin, men det er frontkvinne Laura Phillips’ sjelfulle vokal som virkelig får skinne. Med låten “Arise» startet Hippie Death Cult et sett som gikk fra høydepunkt til høydepunkt. Det ble en uforglemmelig time for undertegnede og mange av de fremøtte.
Vokalist Jun-Hiss’ besvergelser skapte en nesten seremoniell atmosfære.
Ubehagelige Chat Pile
Nede i kjelleren tordnet Salt Lake City-duoen Eagle Twin løs med tung, langsom og kompromissløs doom/sludge, men publikum var allerede begynt å stimle foran scenene oppe for det som var et av de store trekkplastrene til festivalen; Chat Pile.
Oklahomas mest ubehagelige eksport sto for dagens slemmeste opptreden. Chat Piles industrielle noise-sludge er lydsporet til økonomisk ruin og psykologisk sammenbrudd. Vokalist Raygun Busch vandret frenetisk over scenen barbeint og i shorts der han proklamerte sin kunnskap om blant annet Jo Nesbøs’ Snømannen, Joachim Trier og filmen «Verdens verste menneske». Vår anmelder Jan-Olav Glette skrev en fyldig anmeldelse av konserten.
Perfekt energiinjeksjon før nattens siste akt, og kveldens headliner, Elder.
Kvelden kulminerte i Elders episke prog-doom-univers. Deres liveopptredener er viden kjent som altoppslukende og fengslende, og de sammenlignes ofte med band som Pink Floyd og Tool. De lange, dynamiske låtene lot publikum synke inn i en deilig transe etter dagens soniske overdose. Elder levert en konsert som jeg føler meg heldig som har fått oppleve, og det vil jeg tro at mange av publikum også vil kjenne på i lang tid fremover.
Desertfest Oslo 2025
Desertfest Oslo 2025 viste hvor bred og vital den tunge rock/metal-scenen er – fra den solbadede bakgården på Revolver til de mørke klubbkjellerne. Feral Nature beviste at nok en gang hvorfor det er så mye blest rundt de, Hippie Death Cult og Oranssi Pazuzu løftet festivalen til mytiske høyder, mens Chat Pile ga oss det nødvendige støtet av ubehag. Tvers igjennom en fantastisk festival – fra booking til gjennomføring!
Vær den første til å kommentere