Vakkert, glødende intenst og transcendentalt fengslet Swans på et utsolgt Vulkan Arena i Oslo onsdag 19. november. Overbevisende og med ny dynamisk fylde i tillegg til de knusende, rytmisk suggererende lydveggene og en manisk intens Michael Gira med en av sine beste bandkonstellasjoner.
Uten store gester eller noe intro finner musikerne sin plass på scenen. Bandlederen selv starter å plukke de lave strengene på sin akustiske gitar. Vi får «The End of Forgetting» som den første av fem lange komposisjoner de to timene ritualet varer.
De starter nokså vart og forsiktig, bygger stemning del for del og legger til både instrumenter og kraft ettersom stykket utvikler seg. Etter hvert blir lydbildet både fullt og rikt med lapsteel- og pedalsteel-droner og svært følsom tromming. Pulsen til bass og trommer er massiv og suggererende. Mot slutten av låten, tjue minutter inn, er inntrykk og uttrykket omsluttende i en svøpende intens crescendo som visceralt suger tak i både sjel og kropp. Det er en intens fysisk opplevelse.
Kjernen og senteret i det hele er naturlig nok Michael Gira sentralt plassert i midten sittende på en stol spillende på akustisk gitar. Når han da ikke stående eller dansende som en kobra, dirigerte og presser det ytterste av musikerne, seg selv og publikum i den to timer lange seansen vi fikk være med på. Et øyeblikk med gitaren over hodet som på det berømte omslaget til The Clashs «London Calling». Nærmest besatt med intense blikk, befalende og voldsomme bevegelser og gester.
Man kan føle at visse deler er improvisert eller tilpasset der og da hva gjelder modalitet og trykk etter Giras direksjon. Særlig trommis Phil Puleo får kjørt seg innimellom som det rytmiske navet som holder alt sammen. Uttrykksløs imponerer han med kraft, presisjon og luftig spill når det er påkrevd.
Ambient dronende lydlandskap
Den dype barytonstemmen over ambiente dronende lydlandskaper gir gjenklang av noe åndelig, transeaktig og danner grunnlaget for følelsen av å være på et slags musikalsk vekkelsesmøte for innvidde.
Bassen er både hamrende, intens og full av nyanser. Christopher Pravdica spiller med følsomhet og kraft.
Larry Mullins, ikledd cowboyklær og hatt, står for piano, elektroniske duppeditter og perkusjon, bankende kaotisk, men kledelig passende. Trommeduellene med Puleo er definitive høydepunkt fra den tidligere Oslo-baserte musikeren som man også kan oppleve med Nick Cave and The Bad Seeds, Iggy Pop med flere. Kristof Hahn plukker pedal steel med møysommelig håndverksmessig kløkt og nødvendig tilbakeholdenhet.
Den dype barytonstemmen over ambiente dronende lydlandskaper gir gjenklang av noe åndelig, transeaktig og danner grunnlaget for følelsen av å være på et slags musikalsk vekkelsesmøte for innvidde. På den andre siden, de dunkende industrielt støyende overveldende rytmene.
Sakte bygges det opp kulminerende vakre og massive støysekvenser som så kanskje brytes opp eller roes ned igjen
Man kan se publikum hengi og fortape seg helt i musikken, gjerne nikkende på hodet til de tunge tribale rytmene. Soundet er omsluttende, kaster oss inn i musikalsk og lyrisk tematikk og griper oss sterkt. Vi kan føle ilinger nedover ryggen underveis. Samtidig spres en slags felleskapsfølelse blant oss der flere faller inn i en musikalsk transe fremkallet av 71-åringen.
«The Merger» fra trippelalbumet Birthing karakteriseres blant annet gjennom en heftig, høylytt perkussiv sekvens som slår inn med hypnotisk gjennomborende tyngde. Et seigt, deilig groove dras opp ennå noen hakk når Mullins hiver seg med, Dana Schecter går fra lapsteel-brettet og tar opp bassen og hiver seg inn i noen glødende tunge, drivende basslinjer sammen med Christopher Pravdica. Virkelig forheksende.
Siste gang i full band-versjon?
Kanskje er dette siste gangen vi får se Swans i full band-versjon
Musikalsk var det like brutalt, kompromissløst som presist og ulidelig vakkert. Musikk og lydbilde i konstant utvikling og transformasjon.
Kanskje er dette siste gangen vi får se Swans i full band-versjon (i fremtiden blir det slankere, mer nedstrippede utgaver av bandet). I hvert fall er det Giras budskap, og i så fall endte de på topp. Dette er en kveld vi vil huske flere år fremover. Anmelderen har sett bandet ganske mange ganger etterhvert. Dette var definitivt en av de aller fineste opplevelsene. Måten de nå inkorporerer flere rolige partier og den totale beherskelsen av virkemidlene gjør dette storslagent og monumentalt minneverdig. Den suggererende rytme-tunge intensiteten er eiendommelig og mesterlig inntagende.
Min venninne hadde ingenting å utsette på fremtredenen. Selv sliter jeg også med å finne vesentlige ankepunkter. Hver gang jeg falt litt ut som under et spoken word-parti trer en lekker musikalsk detaljrikdom og gjør meg rent ut sagt himmelfallen av musikalsk ekstase. Definitivt et av årets konsert høydepunkter. Venninnen sa gledestrålende at dette var det beste hun hadde vært med på. En venn av bandet som har sett dem ni-ti ganger mente også dette fort kan ha vært den aller beste konserten han har sett med dem.
Bildegalleri: Per-Otto Oppi Christiansen og Kate Helen Gustavsen.
Vær den første til å kommentere