Øya 2025: Bare nesten fra Beth Gibbons

Sirkus var stappfullt av forventningsfulle mennesker som ventet på den britiske vokalisten og singer-songwriteren Beth Gibbons. Dessverre ødela lyden noe av helhetsinntrykket.

Beth Gibbons er mest kjent som frontkvinne og vokalist i trip hop-bandet Portishead fra Bristol. Bandet hadde sin storhetstid på 90-tallet, og debutalbumet Dummy fra 1993 framstår som en tidløs trip hop-klassiker.

Hun har gitt ut låter og album sammen med andre artister, men det første egentlige soloalbumet kom i 2024 og bærer tittelen Lives Outgrown. Et kritikerrost album som er nedpå og fullt av gode stemninger.

Den 60 år gamle vokalisten og låtskriveren kommer ut på scenen i Sirkus. Vil de til dels vare stemningene funke inne i sirkusteltet? Svaret på det er vel «tja». Jeg syns lyden var hard og metallisk, og basstonene var – i hvert fall i starten – skurrete, og for meg la dette en demper på hele konserten.

Og bandet skal selvsagt ikke ha «skylden» for det, for de gjør en god jobb under forutsetningene. Bandet består av hele sju personer som trakterer gitarer, synth, feler, blåseinstrumenter, perkusjon og trommer.

Fine øyeblikk

Og det var noen fine øyeblikk, men helst når lydbildet var enkelt og dempet. Det er mange lekre detaljer i låtene til Gibbons. Detaljer som delvis ble borte under de rådende omstendighetene.

Gibbons virker ellers å være i storform og bedriver litt lett skyggeboksing før det hele starter. La det ikke være tvil om at Beth Gibbons har en sterk og særpreget stemme. En stemme som i The Guardian ble beskrevet som «careworn», altså «sliten bekymringsfull,» eller noe i den duren.

Konserten starter med åpningslåten fra Lives Outgrown, «Tell Me Who You Are Today». Hun spilte en god del fra debutalbumet, og et par fra samarbeidsalbumet med Rustin Man (bl.a. «Mysteries»). Og selvsagt spilte hun den mest kjente Portishead-låten, «Glory Box.» Du vet den som starter med sampelen til temamelodien til «fjellvettreglene.» Til publikums enorme begeistring.

Og kanskje burde hun latt den vært sistelåten, det ville vært en naturlig avslutning på konserten. I stedet avslutter hun og bandet med «Reaching Out» fra debutalbumet. Jeg tar meg i å tenke hvordan konserten kunne vært om Gibbons og bandet hadde spilt på Vindfruen, Hagen eller til og med i Amfiet i stedet for. Konserten var ikke dårlig, men mine forventninger ble ikke helt innfridd, mest på grunn av lyden. Vi gir henne og bandet en litt snill firer.

Bildegalleri: Johannes Andersen.