Øya 2026: Iceage smeltet oss ikke helt

Det danske bandet Iceage gjorde så godt de kunne på Sirkus, men greide ikke helt å smelte oss på siste dag av Øyafestivalen 2026.

Iceage kom som et skudd med sitt første album i 2011, det postpunk-inspirerte og rått tilhogde New Brigade. De unge danskene utstrålte – og utstråler – en herlig arroganse, i særdeleshet vokalist Elias Rønnenfelt.

Rønnenfelt har alt en klassisk rock-vokalist skal ha: En «jeg gir faen i hva du mener om meg»-holdning og en stemme og en fremtoning som kan minne om en krysning mellom Joakim Thåström og Howlin’ Pelle Almquist fra The Hives, hvis vi nå skal holde oss til Norden.

Noen kaller musikken til Iceage postpunk, noen kaller det rock eller punk, uansett ble bandet etter hvert hakket mer – skal vi kalle det sofistikerte – uten at de har mistet råskapen og den lett arrogante fremtoningen. Heldigvis.

Solsikker til folket

Med en bukett fine solsikker kommer Elias Rønnenfelt sammen med bandet ut på scenen. «I love you in an omnius way,» synger Elias mens han kaster solsikker ut til publikum. Urovekkende kjærlighet og utdeling av solsikker, det er også en combo. Sist man så en mannlig frontfigur med blomster på scenen var muligens Morrissey i The Smiths’ dager?

Med det ferske albumet For Love of Grace & the Hereafter i kofferten, var det naturlig at de ville velge mange låter fra albumet. Ja, de spilte likegodt hele albumet, det har jo blitt så populært nå.

Men altså albumet spilles i sin helhet og i rett rekkefølge. Det tar vel ikke ordentlig av før tredjelåten på albumet kommer, «The Weak.» Her høres vokalen litt ut som Dylan på 60-tallet, og det er jo ikke så dumt. I tillegg drar Rønnenfelt fram en blokkfløyte og spiller en slags solo på den. Artig idé, men framførelsen er vel bare sånn midt på treet.

Saltstøttene

Det drar videre med punkebassgitar i «No Fear,» men det begynner å gå opp for oss at selv om bandet gjør sitt beste, er lyden hard og flat. Det ødelegger dessverre litt for de gode danskene. Det ser ikke ut til å ødelegge for hardcore-fansen helt framme ved scenen, der er det moshpit og god stemning.

Det er Rønnenfelt som er det fokale punktet i bandet, naturlig nok, men de andre medlemmene kunne godt vært med i bandet Saltstøttene, for det er minimalt med bevegelse og mimikk der. Kanskje ikke så farlig, all den tid de er tette og samspilte.

«That was For Love of Grace & the Hereafter», sier vokalisten. «Now we will play some other stuff». «Other stuff» er helt presist «Ecstasy» fra You’re Nothing (2013) og «The Lords Favourite» fra Plowing Into The Field Of Love.

Selv om Iceage er proffe og gjør et helt greit sett, kommer ikke konserten til å gå inn i historien som en av de virkelig banebrytende og minnerike konsertene i Øya-historien. Ikke for oss i hvert fall.

Alle bilder: Luis Benitez Ruiz