Øya 2026: Kaotisk og kontrollert fra Geese

Det amerikanske bandet Geese spilte på Vindfruen under torsdagens Øyafestival. Bandet har bare økt i popularitet de siste par årene, etter flere kritikerroste utgivelser: deres andre album 3D Country i 2023, frontmann Cameron Winthers solodebut Heavy Metal i 2024 og nå nyligst – bandets tredje album Getting Killed i 2025. Konserten på Øyafestivalen er deres første i Norge, og skal man dømme fra antall Geese-T-skjorter i Tøyenparken vil det virke som at de har en heftig følgerskare her og.

Konserten starter relativt forsiktig med de metronomiske trommene til låta «Husbands». Herfra svinger det opp og ned i stemningen; den maniske låta «Getting Killed» øker energien betydelig før den følges opp av den mer langsomme «Crusades». Det er akkurat disse balansegangene som gjør Geese så spennende; de balanserer konstant på en linje mellom inderlig og køddent, og kontrollert og kaotisk.

Og kaotisk blir det virkelig når bandet setter i gang med åpningslåta fra 3D Country, «2122». Låta «2122» er allerede kanskje Geese sin mest kaotiske og rastløse. Det er derfor utrolig imponerende at bandet klarer å improvisere og kødde med låta uten å gjøre den slitsom og bråkete, men heller bare enda mer energisk og fri. Cameron Winther bruker blant annet en pause midtveis i låta for å spille «Skilles Johanne» av Sputnik inn i gitarens mikrofon. «Do you guys like this song? I like it, I don’t know what it means though».

Tårevåt inderlighet

Hvis «2122» er Geese på deres mest kaotiske og køddete, kommer motpolen noen sanger senere med «Au Pays Du Cocaine». På denne låta er Geese på sitt mest inderlig og emosjonelle; over en instrumental som minner om en nattasang trygler Cameron Winther en motvillig partner om å bli, og insisterer at «You can change and still choose me». Det er et vakkert og emosjonelt øyeblikk hvor det rastløse publikumet blir omgjort til et hav av svaiende hender.

Bandet holder denne stemningen litt til med låta «Taxes»; en låt som starter med en mild perkusjonsledet første halvdel før den brått bryter ut i fullt sving i andre halvdel. Melodiskiftet i «Taxes» blir brå build-up og katarsis.

Eksplosive moshpits

For sin siste låt velger Geese låta «Trinidad», og konserten går igjen tilbake i «2122»-modus. Låtas kaotiske instrumentasjon, uvanlige taktart og eksplosive perkusjon legger opp til hele tre moshpits. Bare to sanger etter tårevåte øyeblikk med «Au Pays Du Cocaine» hopper og dytter tjueåringer hverandre rundt til en vegg av lyd imens Winther beljer «There’s a bomb in my car!».

Bitt av Geese-basillen

Som nevnt er Geese-prosjektet så spennende akkurat på grunn av en balansegang mellom det inderlige og det køddete, og det kontrollerte og det kaotiske. Nettopp denne balansegangen klarer bandet nok en gang å mestre i denne liveopptredenen. Uansett hvor mange elementer eller hvor kaotisk det blir er det ingen spørsmål om hvor teknisk begavet disse artistene er. Etter en slik konsert er det bare å spå at enda flere kanskje vil bli bitt av Geese-basillen frem i tid.

Alle foto: Luis Benitez Ruiz.