Personlig intim Matt Berninger

Matt Berninger fylte Rockefeller i Oslo godt opp lørdag 6. september, men konserten led noe av et avventende publikum som ikke kjente The National-vokalistens solomateriale tilstrekkelig. Derfor var det først og fremst den siste halvtimen når dialogtonen hadde løsnet som fungerte optimalt.

Enhver god konsert er en velfungerende dialog eller kommunikasjon mellom artist og publikum. Under Matt Berninger på Rockefeller lørdag var stemningen avventende uten videre bidrag fra de lyttendes side. Tross at bandet entret scenen til tonene av A-ha i klassisk lokalt publikumsfrieri. Først når amerikaneren og bandet hans dro igang The National-låter løftet dette seg og sparket igang gruppen på scenen ordentlig.

Fra anekdoter til allsang

Før dette hadde den tørre humoren til mannen som også har bandet EL VY sammen med Menomenas Brent Knopf bare fungert sånn måtelig med sin blanding av vitser og anekdoter

Når «Gospel» kommer starter det sånn forsiktig med allsang og stemningen blir noe helt annet. Under «Terrible Love» er hele salen med og de fem på scenen lar seg virkelig inspirere.

En håndgripelig svett atmosfære oppstår der Berninger tar publikum i hendene og tilhørerne ekstatisk hopper opp og ned.

Samspill og kontraster

«Bonnets of Pins» fra Get Sunk fyller rommet med 54-åringens karakteristiske baryton crooning. Julia Laws vokal utfyller Berninger på utmerket vis her.

Berninger har fint samspill med Laws som varmet opp denne kvelden, som ellers på turneen med sitt Ronboy med et gjestespill fra The National-sangeren.

På låtene «Silver Springs» og «Silver Jeep» noe tidligere får hun en fremtredende rolle. De vokale ferdighetene og den brennende drømmende stemmen trer tydelig frem og setter farge på låten som en utfyllende kontrast til Berninger.

Også gitarist og låtskriverpartner Sean O’Bruen bør trekkes frem.

Personlig og sårbart

Ekstranumrene sitter også godt. Ikke minst er det moro med en elektrisk versjon av «Blue Monday» der særlig trommeslageren får skinne med sitt skarpe spill. «New Order er favorittbandet», kommenterer frontfiguren under introen, og de gjør ære på forbildene og det mottas med en kombinasjon av dans og lydhør vokal deltakelse blant publikum.

Med disse sololåtene og dette løse kollektive samspillet får vi følelsen av noe mer personlig og sårbart.

Når det aldri helt løsner

Det er en form for anthems for mennesker som ikke bare har hatt det greit i livet og også fulle av romantisk drama. Berninger setter ord på ensomhet og andre vanskelige ting , men har likevel overveiende en positiv utgang. Karakterene han skisserer fremtrer tydelige og klare.

Berninger er født i Cincinatti, Ohio og landskapet i Indiana er fremtredende i sangene. Noe han også kommenterer underveis. Scenepraten er full av vitt og inderlighet, men kanskje noe overforklarende iblant?

Men det var altså først på slutten det fungerte ordentlig. Litt mellomfornøyd forlater vi lokalet.

Alle foto: Jan-Olav Glette.